Abstract
Den russiske litteraturteoretikeren og språkfilosofen Mikhail Bakhtin (1895-1975) viet størstedelen av sin karriere til studiet av romanen og ordet. Han er kanskje mest kjent for sine banebrytende monografier om Dostojevskij og Rabelais, mens hans andre verker ofte har kommet i skyggen av disse to. I denne oppgaven er det Bakhtins viktige og komplekse kronotopbegrep som utforskes i den hensikt å benytte det som analyseredskap for nyere litteratur.
Hypotesen er at det i den post-sovjetiske litteraturen finnes en egen genredefinerende kronotop som rommer bearbeidelsen av den sovjetiske fortiden, samtidens omveltninger og fremtidens usikkerhet. De samtidige forfatterne Pavel Krusanov (1961) og Viktor Pelevin (1962) er representanter for en tilbakevendt linje innenfor russisk litteratur som hadde sitt utspring på attenhundretallet med Nikolaj Gogols bondefortellinger og Petersburgnoveller. Denne linjen står for en tidsgjengivelse hvor det realistiske har smeltet sammen med det magiske og det fantastiske. Et formspråk man kan hevde egner seg spesielt godt for bearbeidelsen av de særskilte post-sovjetiske temaene.
Den litterære kronotopen uttrykker ulike speilinger av virkelig, historisk tid og rom i romanen og er ansvarlig for å skape mening, troverdighet og gjenkjennelse i leseren. Denne oppgaven avdekker at det finnes to typer kronotoper: Store, genredefinerende kronotoper og små, strukturerende og/eller plottskapende kronotoper - som ofte er knyttet til et motiv. De store kronotopene kan bestå av et ubegrenset antall mindre kronotoper.
I jakten på den post-sovjetiske kronotop analyseres i denne oppgaven Krusanovs Ukus angela (2000) og Pelevins Generation "P" (1999) i lys av Bakhtins kronotopbegrep.