Opprør, illusjon og kaos : en analyse av den historiske avantgarden

Abstract

Oppgavens formål er, hovedsakelig gjennom en kunstteoretisk analyse, å vise at den historiske avantgarden – futurismen, dadaismen og surrealismen – i første rekke må analyseres ut fra avantgardistisk ideologi, ikke fra avantgardistisk kunst. Fundamentet for analysen er ideologiene som uttrykkes i de fire sentrale avantgardistiske manifestene: ”Futurismens grunnlag og manifest”, ”Manifest Dada 1918”, ”Første surrealistiske manifest” og ”Annet surrealistiske manifest”. Ideologiene var revolusjonære med en felles frihetsambisjon, men for øvrig innbyrdes motsetningsfylte, til dels også selvmotsigende. Så hva binder retningene sammen som gjør det meningsfylt å snakke om en overordnet historisk avantgarde? I forlengelsen av gjennomgangen stilles spørsmålet om avantgardens dogmatiske ideologi lot seg overføre til kunsten, eller snarere kan betraktes som en hindring for frigjøringen av den. Sentrale elementer i diskusjonen er forholdet mellom prosess og effekt og bildet av avantgarden som original, autonom, sublim og kompromissløs. Avantgardens motsetningsfylte natur illustreres gjennom en diskusjon av Luigi Pirandellos Sei personaggi in cerca d’autore, som realiserte mye av avantgardens ambisjon, uten utspring i dens ideologiske strenghet. Oppgaven forsøker å vise at ideologien, i motsetning til andre kunstretninger, ikke ligger i at ideen skal fullbyrdes og konkretiseres i en bestemt praksis, men anviser en kunstnerisk frihet som leder til uforutsigbarhet og kaos og derigjennom til realisering av frihetsidealet gjennom fornyelse. Den konkluderer med at kaosets rolle er vesentlig for forståelsen av den historiske avantgarden som én bevegelse, og at dens motsetningsfylte natur nettopp bidrar til, snarere enn forhindrer, foreningen av avantgardens tre hovedretninger.