Abstract
Denne hovedoppgaven undersøker to noveller fra Flannery O Connors posthume novellesamling Everything that rises must converge Everything that rises must converge og Judgement Day med vekt på genreteori, teorier om det groteske og leseteori.
Min problemstilling er at det eksisterer en immanent konflikt i O Connors tekster. Hennes fiksjonelle landskap er et møte mellom to måter å forstå virkeligheten på, mellom en konkret og sansbar virkelighet og en transcendent virkelighet som ikke er synlig, men like sann og virkelig. Denne konflikten ser man effekten av i O Connors fiksjon. Oppgaven går derfor ut på å undersøke hvordan denne effekten kommer til uttrykk og på hvilken måte de skaper mening i O Connors fiksjon. Jeg mener at slutten i O Connors noveller er en årsak til at hennes tekster unndrar seg mening. Videre er bruken av det groteske med på å forsterke inntrykket av O Connors fiksjonsverden som meningsløs.
Denne oppgaven er delt inn i fem kapitler. I innledning vil jeg introdusere problemstillingen og kort komme inn på Flannery O Connors liv, andre kapittel er en introduksjon til den moderne novelle og tredje kapittel er teorier rundt det groteske med vekt på Wolfgang Kayser. I fjerde kapittel foretar jeg selve lesningen av Everything that rises must converge og Judgement Day og kapittel fem er en avslutning og kort oppsumering av oppgaven hvor jeg kommer frem til at effekten av det groteske er forskjellig i Everything that rises must converge og Judgement Day og forståelsen av slutten blir også forskjellig.