Abstract
Synopsis
Det følgende er en undersøkelse av kritikkbegrepet hos den tyske tenkeren Walter Benjamin. Jeg har tatt utgangspunkt i hans avhandling om kritikkbegrepet i romantikken Der Begriff der Kunstkritik in der deutschen Romantik (1920) og sammenlignet den med hans senere verk om det tyske sørgespillet Ursprung des deutschen Trauerspiels (1928). Spørsmålet som stilles, er mer presist: Hvordan utvikler kritikkbegrepet hos Benjamin seg i skjæringspunktet mellom romantikk og modernitet? I forsøket på å besvare dette har jeg også fordypet meg i flere andre av Benjamins kortere tekster, særlig essayene «Über Sprache überhaupt und über die Sprache des Menschen» (1916) og «Die Aufgabe des Übersetzers» (1923). Jeg opererer med en antagelse om at utviklingen i synet på kritikk har sitt utgangspunkt i Benjamins egen teori om erkjennelse i forlengelsen av språkfilosofien slik den kommer til uttrykk i disse to tekstene.
Benjamins språkfilosofi tar utgangspunkt i den jødiske og kristne skapelsesberetningen. Den er dermed i sin kjerne en fortelling om et fall fra enhet til splittelse. Imidlertid eksisterer det samtidig en tanke om en slags fortsettelse av denne enheten, en rest av det Benjamin kaller det Rene språk. Denne resten gir seg utslag i at det eksisterer en umiddelbarhet i språket også etter Fallet. Denne tanken har jeg knyttet til Benjamins forståelse av kritikkbegrepet i romantikken. Kritikken fremstår der som en refleksjon i utveksling mellom subjekt og objekt. Kritikkens arbeid fører slik både til en destruksjon av det opprinnelige verket og inn i en kontinuerlig og aldri avsluttet utvikling mot det absolutte Verket. Jeg har benyttet et skille mellom en «billedlighet» og en «skriftlighet» i språket for å klargjøre språkets utvikling herfra og mot fortolkningens grenser slik de fremstilles i verket om det tyske sørgespillets opprinnelse. Det billedmessige kjennetegnes her av umiddelbarhet og totalitet (fullendelse), mens skriften til sammenligning innebærer formidling og utsettelse. Benjamins romantiske språk har dermed særlig vært preget av en kombinasjon av disse, mens språkets fremste egenskap i sørgespillsteksten er det man med Benjamin kan kalle en ruinering. Umiddelbarheten er tapt, og fortolkningen fremstår som subjektiv projeksjon. Gjennom kritikken kan denne ruineringen komme til syne ved at kritikken viderefører verket som allegori. Slik innhentes på et vis subjektiviteten av allegorien, gjennom en form for billedlighet som nå kjennetegnes av bruddet. Jeg har funnet at begge de to avhandlingene til Benjamin forenes gjennom at kritikkens oppgave synes å være å lede ut av subjektiviteten.