Abstract
Sammendrag
Denne oppgaven undersøker de problematiske blødmene i Fløgstads litteratur, og forsøker å forklare de dumme vitsenes funksjon. Påstanden er at blødmene må belyses fra flere perspektiver. Blødmen oppstår som en språklig reaksjon på en situasjon, og må betraktes som en sosial handling. Jeg vil undersøke blødmen ut fra tre perspektiver og begreper; som del av avantgardistisk anti-kunst, som eksempel på situasjonsbasert, språklig motmakt og som den nedvurderte delen av kulturen, det vulgære og tåpelige, som innrømmes en plass i den barokke estetikken.
Jeg tar utgangspunkt i Pierre Bourdieus sosiologiske forklaring av litteraturen som et sosialt spill, og belyser Fløgstads posisjon i det litterære feltet innenfor hans handlingsteori. Fløgstads romaner er reaksjoner, negasjoner og manifestasjoner i forhold til de rådende ideene i litteraturen. Alle estetiske og språklige valg skjer innenfor et avgrenset spill. De er bekreftelser eller avvisninger av påstander og sannheter i feltet. Et kunstverk oppstår ikke i det tomme rom. Det er en reaksjon på forutgående verk.
Blødmens utpregede tåpelighet og unyttighet er en provokasjon mot det Adorno og Horkheimer omtaler som instrumentell rasjonalitet. Litterært generer den brudd i den estetiske erfaringa. Når Fløgstad tar i bruk disse språklige momentene, plasserer han seg i utkanten av den rådende estetikken. Blødmenes saboterende karakter får preg av å være anti-kunst, i tradisjonen etter den historiske avantgardens angrep på institusjonalisert og autonom kunst. Som avantgarde-strategi kan blødmene forstås som kritikk av det rådende kunstbegrepet.
Fløgstad har etablert sitt språksyn innenfor en historisk-dialektisk epistemologi og sosiolingvistisk språkteori. Bakhtins forklaring av språket som essensielt situasjons- og handlingsorientert, forklarer vitsen som et sosialt fenomen. Den er ikke innrettet mot å generere noen dypere form for erkjennelse, eller å framkalle en estetisk erfaring. I enkelte av Fløgstads eksempler fra industrien, i forholdet mellom høy og lav, mellom arbeideren og ingeniøren, blir den dumme vitsen brukt til å endre styrkeforhold og makt i situasjonen.
Fløgstad viser til den barokke estetikken, som forsøkte å gestalte en verden som hadde mistet renessansens harmoniske fundament, gjennom å skape disharmoniske og kontrastfylte kunstverk. Paradokset som retorisk figur, sammenstillingen av innbyrdes uforenlige påstander, ble for barokken et emblem på en kaotisk og uoversiktlig verden. Fløgstads påstand er at den relativistiske seinmoderne verden, etter at modernismens og positivismens ideer om absolutt viten har blitt dekonstruert, må framstilles i kunstverk i den barokke tradisjonen.