Abstract
Jeg leser Franz Kafkas roman Slottet/ Das Schloß som en roman om makt. Landmåleren K. er blitt tilkalt til slottet og landsbyen som ligger under det. Når K. ankommer landsbyen viser det seg at han likevel ikke har noen jobb, og hele hans kamp for å komme inn i den lovte stillingen utgjør handlingen i romanen. Under K. s streben for å komme i samtale med en embetsmann fra slottet, møter han en del mennesker fra landsbyen. Gjennom disse møtene får leseren et innblikk i historisiteten, praksisene, og menneskenes anskuelser både i slottet og landsbyen.
Jeg ser på K. som et barn som går gjennom en sosialiseringsprosess, der han blir stilt overfor normer og riktige væremåter, men K. nekter å bli en del av landsbybeboernes diskurs og verdensbilde. Ut fra Foucaults maktteori kan vi se K. som en opponent til den herskende diskursen i landsbyen som er med på å danne maktrelasjoner. Jeg støtter meg også til Gilles Deleuzes og Felix Guattaris politiske lesning av Kafka, og på Bourdieus mer sosiologiske metode med begrepene sosialt rom, habitus og kulturell kapital.
Sett i et annet perspektiv kan slottet tolkes som et bilde på sykdom og død, og K. s streben for å komme inn i slottet kan tolkes som en eksistensiell kamp. Dette prosjektet er vellykket. Jeg tolker fortellingen slik at K. til slutt kommer inn i slottet. Dette gjør jeg ut fra samtalen mellom K. og embetsmannen Bürgel i slutten av romanen. Under samtalen med Bürgel, hvis navn kan oversettes til norsk med en liten borg, er K. meget trett og avmektig. Avmaktaspektet tolker jeg som angst for døden, noe som er et gjennomgangsmotiv hos Kafka, og som også henspiller på at alle prosjekter vil være uavsluttelige.