Abstract
Ville en blodtørstig og æressøkende kriger fra en nær tre tusen år gammel tekst føle og gi uttrykk for kjærlighet slik vi definerer den i 2006?
Denne oppgaven er et studium av Wolfgang Petersens film Troy (2004) som antikkresepsjon. Troy er i hovedsak basert på eposet Iliaden, og viser hvordan et verk fra antikken kan tolkes og tilrettelegges for et moderne publikum. Den analytiske oppmerksomheten retter seg mot forholdet mellom helten Akillevs og hans krigsfange Briseïs, som arter seg annerledes i eposet enn i filmen, og som gjør filmskapernes redigering av materialet spesielt tydelig. Ved hjelp av en komparativ analyse av film og epos drøftes på hvilken måte de to verkene fremstiller dette forholdet, samt i hvilken grad Troy kan sies å være en gyldig tolkning av Iliaden.
Mens Troy er en drøm om kjærligheten, er det Iliadens fremmede og nådeløse verden som skaper innfløkte og troverdige dilemmaer og sosiale spill. Samtidig kan det synes nødvendig å gjøre endringer i et verk fra en annen tid når det skal nå ut til et stort publikum. I den faglige diskusjonen om hvordan antikken bør og kan forstås, hevdes det fra resepsjonshistorisk hold at vi må akseptere at antikken er tapt for oss. Vi kan i realiteten bare forstå historiske litterære verk i lys av vår egen tid. Vi vil aldri vite hva Iliaden betød for sitt samtidige publikum. I antikkresepsjonens lys blir Troy bare én tolkning av mange mulige, et forsøk på å finne vår tids Homer, snarere enn den feiltolkningen og vulgariseringen av eposet enkelte mer tradisjonelt anlagte fortolkere har opplevd den som.