Abstract
Det litterære tidsskriftet 40-tal (Bonniers Förlag, 1944-47) definerte behovet for et debattidsskrift for den nye generasjonen lyrikere på 40-tallet i Sverige. Avhandlingen er en studie av tidsskriftet som forum for unglitterær debatt og lyrisk eksperimentering; hvordan det fragmentariske dyrkes, innenfor tidsskriftsformates privilegerte genre (essay, lyrikk), som fullverdig uttrykk for utilfredshet henimot herskende litterære normer. Den første delen tar for seg det som på en og samme tid er tidsskriftets indre dynamikk og profilering utad. 40-tals litterære virksomhet beskrives som det kompliserte forholdet mellom enhet og mangfold innenfor genren unglitterære tidsskrifter, og presenteres samtidig i sin historiske og institusjonelle kontekst.
En tidsskriftsstudie vil av nødvendighet ta sikte på å mene noe om innramming og sidestilling av tekster, såvel som den enkelte teksts fristilling og representativitet i et omskiftelig format. Utgangspunktet for avhandlingens andre del er å nyansere bildet av 40-tallets pessimisme- og ubegripelighetsdebatt til å være en tendens utover det som tradisjonelt blir oppfattet som en debattvilje i 1946-årgangen av tidsskriftet. I lys av dette - utfra de tankerekkene som vedvarer som aktualisering av en 40-tallistisk eksklusivitet - gjør jeg et nedslag i aprilutgaven (1946:4) og analyserer tre dikt av henholdsvis jon-erik jonsson (pseudonym; Per Anders Fogelström), Lars Fredin og Karl Vennberg.
Avhandlingens gjennomgripende problemstilling er det 40-tallistiske diktets vilkår i det litterære tidsskriftet 40-tal.