| dc.description.abstract | Sammendrag
Oppgaven vil for det første formulere, systematisere og drøfte de teoretiske grunnforestillingene som følger av en rigorøs overholdelse av forestillingen om kunstens autonomi (kap. 2). For det andre vil den drøfte utspringet til denne forestillingen som teori og tradisjon (kap. 3 og 4). For det tredje vil den undersøke om forestillingen om kunstens autonomi er doxa innen faget allmenn litteraturvitenskap ved å analysere Moderne litteraturvitenskap. En antologi (1991), redigert av Atle Kittang m. fl. (kap. 5).
Med utgangspunkt Christoph Menkes Die Souveränität der Kunst (1988) drøftes autonomiestetikken i funksjon av fire aksiomer. Drøftingen konkluderer med at autonomiestetikkens differensiering av den estetiske erfaringen fra annen erfaring ikke kan være gyldig, og at den estetiske nøytraliseringen, som hever kunstobjektet over enhver forståelseskontekst og lutrer det for subjektivt og sosiokulturelt innhold, hindrer en reelt kritisk behandling av objektet.
For kunstsfæren er «autonomi» et ganske fleksibelt frihetsbegrep som handler om kunstens selvtilstrekkelighet og selvreferensialitet. Kants Kritikk av dømmekraften lest med fokus på autonomibegrepet, viser at Kant bare fyller rollen som autonomiestetikkens stamfar dersom hans teori omskrives på en drastisk måte. Autonomiestetikken viser større slektskap med Karl Philipp Moritz «Versuch einer Vereinigung aller schönen Künste und Wissenschaften unter dem Begriff des in sich selbst Vollendeten» (1785), hvor forestillingen om kunstens autoteli, at den er et mål i seg selv, uttrykkes for første gang.
Dersom kontinuiteten i kunstrefleksjonen legges til grunn, skiller kunstrefleksjonen i Tyskland på slutten av 1700-tallet seg særlig ut ved avskaffelsen av publikums vurderingskompetanse når det gjelder kunst, og ved det kraftfulle spranget mot det Absolutte og det Universelle. Et mulig svar på hvorfor denne radikaliteten fikk gjennomslag i Tyskland, kan være at de «lødige» tyske forfattere befant seg i en særlig vanskelig sosial og økonomisk stilling, som de forsøkte å avhjelpe med drastiske midler. Oppgaven skriver videre autonomiestetikkens sprang mot hierarkiserende tenkning og det Absolutte og Universelle inn i en allmenn forståelsesmodell for moderniteten.
Analysen av Atle Kittang, Arild Linneberg, Arne Melberg og Hans H. Skeis Moderne litteraturteori. En antologi (1991) gir som resultat at hele 16 av antologiens 22 tekster, eller 72,7% av den, uttrykker helt eller hovedsakelig et kunstsyn som tilslutter seg forestillingen om kunstens autonomi. Analysen gir altså grunnlag for å hevde at autonomiestetikken er doxa innen faget allmenn litteraturvitenskap. | nor |