Abstract
Knapt noen psykiatrisk lidelse har forårsaket så store kontroverser i det offentlige rom som den tilstand man tidligere kalte multippel personlighetsforstyrrelse (MPD) og som i dag bærer den offisielle betegnelsen dissosiativ identitetsforstyrrelse(DID). Man kan spørre seg om en så polarisert debatt som denne har gavnet forskningen eller forståelsen for lidelsen.
Mitt mål med denne oppgaven har vært å se om selvbiografier skrevet av dem som er bærere av diagnosen og således av de primære erfaringene, kan gi økt innsikt og forståelse av lidelsen slik den kommer til uttrykk i den personlige fortelling. Hovedvekten er i oppgaven lagt på en sammenlignende analyse av fire selvbiografier; When Rabbit Howls av The Troops for Truddi Chase, The Magic Daughter av Jane Phillips, Silencing the Voices av Jean Darby Cline og First Person Plural av Cameron West. Jeg har fokusert på forfatternes intensjoner med tekstene og på deres motivasjon for å skrive sine selvbiografier. I min innholdsanalyse har jeg gjennom en lesning av tekstene sett om de kan gi økt forståelse for hvordan MPD/DID oppstår, oppleves og påvirker forfatternes liv. Ved å se på de ulike fortellerstemmer og deres beskrivelse av begreper i forhold til lidelsen, har jeg lett etter likheter og ulikheter i bruk av begreper og deres betydning for forfatterne. Selvet som instans blir sentralt i en slik analyse. Oppgaven vektlegger den terapeutiske relasjon.
I første del av oppgaven har jeg foretatt jeg en gjennomgang av multippel personlighet i historisk perspektiv. Jeg diskuterer også begrepet false memory syndrome og beskriver dagens diagnosekriterier. I min teoretiske forståelse har jeg spesielt gjort bruk av Diagnosis & Treatment of Multiple Personality Disorder av Frank W. Putnam og Dissociative Identity Disorder av Colin A. Ross.
I den siste delen av oppgaven har jeg sett på den vitenskapelige og den kulturkritiske debatten selvbiografiene skrives inn i. Som teoretisk ståsted har jeg spesielt gjort bruk av teorier om publisitetens funksjoner hos Jürgen Habermas og teorier om diskursens utelukkelsessystemer hos Michel Foucault. Som utgangspunkt for den norske debatten har jeg sett på Dagbladets anmeldelse av Vannliljen av Hanne Dahl og den debatten som fulgte etter at psykiaterne Einar Kringlen og Per Høglend skrev en kronikk i Aftenposten.
Avslutningsvis ser jeg om jeg har funnet svar på om den personlige fortelling kan belyse debatten i det offentlige rom.