Abstract
I denne hovedoppgaven leser jeg Ragnhild Jølsens roman Rikka Gan inn i en mytekritisk og feministisk kontekst. Inspirert av den feminstiske litteraturforskeren Marianne Hirsch, leser jeg romanen opp mot Demetermyten, som Hirsch mener bør erstatte Ødipusmyten i en psykoanalytisk litteraturforskning som i større grad vil inkludere kvinnelig kulturell og psykologisk erfaring.
Rikka Gan har en rekke likheter med Demetermyten, slik den fremstår i nyere oversettelser, særlig Helen Foleys fra 1994. I likhet med Demeterhymnen står forholdet mellom mor og datter sentralt også i Rikka Gan. Gården Gan har to symbolfunksjoner i romanen, den er både urmor og dødsrike. I romanen utfordres den patriarkalske orden som hersker både i samfunnet og historisk sett. Som Demetermyten er romanteksten strukturert rundt en rekke dikotomier og spenninger og samtidig som det spilles på motsetningene, innstiftes det en syklisk orden. I begge tekstene utfordrer kvinnene den patriarkalske makt og dominans, og er nær ved å seire. Men i begge tekstene gjelder det også at det er mannlig inngripen i en kvinnelig symbiose mellom mor og datter som igangsetter plottet. Rikka Gan er en mer kompleks tekst enn myten, og det opptrer flere mor-datterpar i romanen så er da også Rikka selv både mor og datter i teksten. De to tekstene viser begge hvordan mødrene reagerer på tapet av sine barn med både sorg og sinne. Døtrene savner sine mødre, men ønsker samtidig å fristille seg fra morens dominans og etablere et selvstendig og seksuelt aktivt liv. De blir værende i en tilværelse hvor de pendler mellom sine respektive menn og mødre, og begge tekstene avsluttes med en form for syklisk stillstand.