Abstract
Synopsis
Denne oppgaven omhandler Aksel Sandemoses "En flyktning krysser sitt spor" (1933). Utgangspunket er en erkjennelse av den janus-aktige statusen til "En flyktning krysser sitt spor" i den norske offentligheten. Tross dagens kanoniske status: romanen har likevel vist seg sterkt i stand til å frembringe konfliktfylte reaksjoner, samt å anta relativt forskjellige posisjoner i den norske litterære bevisstheten i løpet av den tiden som er gått siden publiseringen.
Dreiningspunket er en erkjennelse at mange av de kritiske meningene om teksten ikke er estetisk bevisste nok til å kunne forklare hvorfor teksten har den makten til å tiltrekke som den har, heller ikke til å forklare dens litterære forbindelser, dens estetiske kontekster. Når det gjelder de senere delene av teksten, hvor romanen går over til å bli et mer fantasmagorisk, grotesk type arbeid, kommer det til syne et gap mellom en forståelse av teksten som en helhet og den mer tradisjonelle poltiske lesning.
Den andre delen av oppgaven forklarer de teoretiske fundamentene. Dette gjelder spesielt for Michael Bakhtin og Julia Kristeva. Denne oppgaven opererer med et konsept av romanen basert på måten Michael Bakhtin forstår den på: Michael Bakhtins teorier er forstått gjennoms Julia Kristeva fremleggelse av dem. I sine artikkler setter Kristeva frem en teoretisk forståelse av Michael Bakhtin som setter ham inn i en større semiotisk kontekst. Denne oppgaven baserer seg også på Michael Bakhtins lingvistiske opplevelse av ordet som den minste strukturelle enhet. Dermed får det ambivalent ladede ord inne i "En flyktning krysser sitt spor" en meget viktig posisjon.
Tredje delen av oppgaven er en undersøkelse av resepsjonen av "En flyktning krysser sitt spor". Første del av denne igjen er en nærmere granskning av aviskritikken; mottagelsen fremstår her som forvirret, entusiastisk og støtt. De senere partiene av tredje del er en analyse av det vitenskapelige arbeid om "En flyktning krysser sitt spor" og vanskelighetene som har oppstått.
Den fjerde delen er en analyse av teksten, knyttet tett opp til Julia Kristevas konsepter om "abjeksjon". Protagonisten er forstått som en abjekt type psykologisk karakter. Romanen, analyseres i denne delen fra et synspunkt hvor "det abjekte" er den mest fremtredene størrelse. En av hovedambisjonene har vært å flytte fokuset litt vekk fra den tradisjonelle lesningen av "En flyktning krysser sitt spor" som en tekst hvor prosjektet i teksten er identisk med hovedpersonens prosjekt. Et siktemål er å se på et bredere betydningsspekter innenfor vanligvis oversette felt; hvorfor tiltrekningen teksten kan fremstå med kan være av en betydelig styrke, hvordan teksten fremstår i den offentlige sfære og hvor tekstens estetiske røtter ligger.
Som en konklusjon: noen av de aspektene som kommer opp mot slutten er for det første en erkjennelse av meningskompleksiteten inne i den enkelte enhet i "En flyktning" en multifasettert mengde av meninger satt i inn ét enkelt tekstlig fenomen. Et annet aspekt er at teksten er et forsøk på gjenskape en syklisk visjon av tilværelsen, teksten er også preget av trangen til å nærme seg et ikke-språklig erkjennelsespotensial, basert på den direkte sansnings mulighet til filosofisk erkjennelse. Til sist er teksten dyptgående preget av problemet med å omforme semichizofrent materiale om til kunstnerisk bearbeidet stoff.