Abstract
A Voice of Her Own? Virginia Woolf som essayist i en mannlig essaytradisjon undersøker Virginia Woolfs rolle som kvinnelig essayist i en essaytradisjon formet av og dominert av menn. Virginia Woolf skrev en lang rekke essays, og hun fremstår som en essayist med en særegen, kvinnelig stemme. Hennes essayistikk spenner over et tidsrom på 37 år og foreligger i en seks binds utgave, utgitt av Andrew McNeillie, hvorav to bind fortsatt er under utarbeidelse. I sine essays posisjonerte hun seg og søkte anerkjennelse i et felt og i en tradisjon dominert av menn, og hun viser på mange måter at hun er fortrolig med denne tradisjonen. Men ønsket om å gi essayet en særegen kvinnelig stemme kommer blant annet til utrykk ved hennes opptatthet av litteraturhistoriens marginale skikkelser og ved hennes dekonstruksjon av den store mannlige personligheten i litteraturen. Motstanden mot den mannlige lærde og akademiske Oxbridge -kulturen og dens forankring i den greske klassiske litteraturen gjennomsyrer hennes essayistiske forfatterskap og viser seg i vekten hun legger på den kvinnelige leseren. Hun etablerer en alternativ posisjon ved å iscenesette seg selv som a common reader og ved å vektlegge leseren og hennes medskapende rolle, men hun fjerner seg fra det personlige og selvbiografiske aspektet vi finner hos mange mannlige essayister, både ved å avise det tradisjonelle jeg et til fordel for en kollektiv fortellerstemme, og ved å holde det personlige utenfor sin essayistiske praksis. Kvinners intime og personlige følelser hører hjemme i dagboken og det private brevet, hevder hun.
Heller enn å bruke det essayistiske til å utforske eller prøve ut seg selv, kan vi se Woolfs essayistiske prosjekt som en flukt fra selvet. Samtidig roser hun Montaigne og andre essayister fordi de er seg selv og lar personligheten assimileres i teksten.
Tvetydigheten hennes vises også i måten hun tegner den kvinnelige tradisjonen på. Hun fremhever brevet og de kvinnelige brevskriverne, som hun henter både fra den elisabethanske periode i engelsk litteratur og fra 1700-tallets Frankrike, og slik tydeliggjør hun samtidig essaysjangerens slektskap med brevet. Men samtidig som hun leter etter en kvinnelig tradisjon og vil skrive med A Voice of Her Own , overser hun eller til og med nedvurderer andre kvinnelige essayister. Det er den mannlige essayistiske arven hun trekker frem.
I noen av sine essays imiterer hun eksplisitt dialog- og brevformen og fremstår derigjennom som en essayist med en særegen stemme. Disse mer opprørske formene holder hun imidlertid utenfor det prosjektet som først og fremst markerer henne som essayist, nemlig de to bindene med essays som hun selv ga ut, The Common Reader (1925) og The Common Reader Second Series (1932).