Abstract
To av Eugène Ionescos første teaterstykker, La Lecon fra 1951 og Les Chaises fra 1952, representerer en vending i fransk dramatikk i forhold til det populære boulevard-teatret og det sosialrealistiske teatret fra mellomkrigstiden. For Ionesco var teatret særlig egnet som en estetisk form som kunne utsi etterkrigstidens ur-erfaring: erfaringen om tapt mening.
Gjennom en dialog med den moderne eksistensfilosofien, gjør jeg en lesning av disse to dramaene slik de forholder seg til en del eksistensfilosofiske kategorier: spørsmålet om væren og intet, meningsbegrepet, forestillingen om jeget, samvær, angst, melankoli og fortvilelse. Til slutt ser jeg på Ionescos bruk av litterær form, det vil si La Lecon og Les Chaises i forhold til tragedie- og komediebegrepet, og ikke minst hvordan hans språkkritikk fortoner seg.
Ionescos absurdistiske dramatikk åpner ikke bare for en mening hinsides den tomheten og den fremmedgjøringen det (post)moderne mennesket opplever, men også for en kunstfilosofi som hviler på tanken om kunsten som vital for mennesket, og som kritikk av det "kalde" samfunnets hensiktsmessighet. Kunsten som særegen erkjennelsesprosess blir en eksistensiell nødvendighet for Ionesco, gjennom å øve mimesis på det fremmedgjorte, bruke maktens og utmattelsens språk for å peke på deres umenneskelighet, gjør Ionesco kunsten om til det Heidegger tenkte seg som allegori og aletheia: kunstens evne til av-sløring, og en åpenbaring av mening utenfor seg selv.
Kreativiteten, latteren, behovet for å fortelle (sine egne) historier, vil være det som hos Ionesco redder mennesket. Det absurde fremstår som tvedelt: det viser både til en smertefull tomhet (tilværelsens taushet eller surditas) i forhold til menneskets meningskrav, og til en positiv radikalisme, knyttet til latter og lek. Meningstapets overskridelse ligger i forestillingen om at menneskets meningskrav aldri må henlegges. Ionesco viser riktignok en særegen blottstillelse av og dveling ved undergangen og katastrofen, men aldri en ren forsoning med meningstapet.