The truth of imagination : imaginasjon som uttrykk og tema i John Keats' Endymion

Abstract

Oppgaven tar for seg John Keats narrative dikt Endymion, og belyser temaet imaginasjon fra forskjellige vinkler. Første kapittel gjør rede for den kritiske tradisjonen omkring John Keats og Endymion, de tekstkritiske problemstillingene, historisk bakgrunn for den romantiske bevegelsen og dens fokus på imaginasjon, og Keats rolle i denne sammenhengen.

Kapittel to tar for seg imaginasjon som uttrykk, men bakgrunn i Hegels påstand om at den romantiske kunsten gjør rom for at innholdet kan formes gjennom imaginasjonen til å anta en hvilken som helst uttrykksform. De ulike sidene ved Endymions utforming diskuteres i sammenheng med imaginasjonens rolle som både uttrykk og tema i diktet.

Kapittel tre går inn på Endymion-karakteren som subjekt, hans personlige utvikling som menneske, og som dikter. Som en innfallsvinkel til Endymion som kunstnerportrett, brukes Maurice Blanchots teorier om fravær som inspirasjon. Det trekkes også en parallell mellom skildringen av Endymions modningsprossess og dannelsesromanen.

I kapittel fire vektlegges de mellommenneskelige implikasjonene ved den kreative imaginasjon. Det legges vekt på at kunstneren ikke skal isolere seg fra omverdenen, men at imaginasjonen skal være et middel til å skape et fellesskap mellom mennesker, ved at den kan gi mulighet til å tre ut av sin subjektive virkelighet. I denne sammenhengen analyseres Endymions forhold til menneskene og samfunnet rundt seg.

Kapittel fem går videre på poetens rolle som samfunnsaktør, og viser hvordan det i Endymion finnes uttrykk for en samfunnskritisk holdning, både i samtiden og mer generelt. I forlengelsen av dette trekkes imaginasjonens rolle inn som et forstyrrende element i det rasjonalitetsstyrte samfunn.

Avslutningsvis diskuteres hvorvidt imaginasjonen kan generere en virkelighet, og eventuelt hvilken sannhetsverdi denne typen virkelighet kan tillegges. Problemstillingen blir til et spørsmål om hvorvidt én sannhet kan være mer autentisk enn en annen, og om det at diktet understreker sin egen status som fiksjon, er et uttrykk for at det til syvende og sist kun hevder å være sant innenfor sitt eget oppdiktede univers.