Abstract
Naturen som kvinne er en lesning av Amtmandens Døtre, der jeg setter fokus på kvinnenes ubevisste språk, og ser på hvordan passivitet og livsoppgivelse slåss mot nyvakt aktivitet og autonomi i fremstillingen av amtmannsdatteren Sofie og bipersonen Margrethe i deres kamp for å befeste et språklig og følelsesmessig jeg. I en tekst med mange stemmer og sterke holdninger (ikke minst fortellerens), går jeg opp sporene etter det kvinnelige jeget, på jakt etter et bilde av den hele kvinnen , og det som i teksten gir det mest utfyllende bildet av henne. Det kvinnelige i Colletts tekst finnes i første omgang i fragmentariske glimt og bilder romanen gir oss gjennom tankereferater og skriftpassasjer med drømmer og lengsler uttrykt fra tilbaketrukne posisjoner, og i beskrivelsen av de lukkede rom, som jeg kaller Sofies grotte, Margrethes værelse og de to kvinnenes skrift (dagbøkene/brevene). Jeg utforsker Sofies vei mot språket i den symbolske orden og Margrethes vei mot selvoppgivelse og død i møtet med det reelle, ved å bruke Jacques Lacans teorier om speilstadiet og de tre ordner og Julia Kristevas teorier om melankoli, abjeksjon og narsissisme. For å nærme meg amtmannsdatteren Sofies og bipersonen Margrethes melankoli i denne romanen, ser jeg også på tekstens rike fantastikk i skriften (dagbøker og brev) som jeg mener viser vei inn i naturmetaforene og videre inn det kvinnelige jegets imaginasjoner.
Motsetningene som markeres i romanen mellom de to kvinnene, den unge Sofie og den litt eldre Margrethe (I, 100) leser jeg som to sider av det kvinnelige, eller som et muligens ubevisst grep (Collett) som peker mot et mer helhetlig kvinneportrett, hvor den unge og den litt eldre kvinnens ulike livsposisjoner og språklige ståsted forteller om utvikling og mestret melankoli (Sofie), og undergang og død i det samme (Margrethe). Livs- og dødsmetaforene knyttet til kvinnen og naturen leser jeg inn i de to kvinnenes ubevisste språk, og begynnende symbolisering. Når Margrethe svinner hen og dør, har hun tapt for sin melankoli, mens Sofie vinner seg selv og sitt språk i det symbolske først når hun forlater sin familie og den speilende relasjonen til Georg Kold, og inngår ekteskap med presten Rein. Sofies mestrete melankoli gir henne innpass i en symbolsk orden og gjør at hun kan forlate grotten i utmarken, stedet hvor hun oppholder seg i barndommen og forbereder seg til å gå inn i sitt eget språk. Der Sofie går mot livet, fra grotten og til presten, forblir Margrethe i sitt værelse i en lukket språklig posisjon, hvor hun møter sine livsrealiteter (det reelle) i det melankolske, og dør om høsten Når Bladene falde af Træerne . (I, 115) Jeg forstår så vel Sofies som Margrethes melankoli i romanen som knyttet til deres tidlige morsforhold i det preødipale, og jeg har villet vise at de to kvinnene ikke først og fremst søker mannen i livet, gjennom sin imaginære drift (i skriften), men snarere en gjenforening med en morsinstans , Sofie i grotten og Margrethe i jorden (som død). Og det er bare Sofie som klarer å bryte ut av sin melankolske morslengsel, og bevege seg inn i språket mot en tosidig relasjon med mannen, det vil her si, med presten Rein.
Med tittelen Naturen som kvinne vil jeg markere at det er først når naturen tegnes ut i teksten med alle sine metaforer, at vi finner den hele kvinnen i Colletts roman. Illusjonene og fantasmene som kommer til uttrykk i Sofie og Margrethes stemmer gjennom teksten, mangler jording . Men naturmetaforene bringer jorden inn i teksten og skaper orden og større grad av totalitet i kvinnebildet. Kvinnen flyr ikke bare i luftige imaginasjoner, hun jordes i sitt forhold til naturen (hun sover der og vil dø der). Konnotasjonene knyttet til naturen utdyper kvinnelighetens prinsipp i denne romanen når de forteller om en mer jordbunden form for kvinnelighet: liv og død, gråt og glede, arbeid og skitt (Sofie i grotten I, 55-61), vekst og fall (Margrethes Blade, I, 101-117), død og jordfestelse. Jeg gir med dette en romlig tolkning av Colletts roman som ser etter en kvinnelig helhet, som kan finnes i fortellingens ubevisste. Der fortelleren gjør oppmerksom på motsetning (I, 100) mellom Sofie og Margrethe, knytter jeg dem i tolkningen sammen til en kvinne , som sammen med naturen som metafor utfyller bildet av en forestilt kvinnelighet i tekstens underliggende struktur.