Abstract
Sammendrag:
Alt som før , Ingenting for ingenting og Hundene i Tessaloniki skildrer samlivsrelasjoner mellom en mann og en kvinne som ikke når frem til hverandre. Hva som har gått i stykker mellom dem, blir stående som en uforklart gåte. Askildsens noveller slutter like brått som de begynner, uten forvarsel eller oppklaringer. Slike noveller avgir motstand, hevder Austin M. Wright i essayet "Recalcitrance in the short story" (1989), og denne motstanden betegnes som gjenstridighet i teksten.
Kjell Askildsens noveller har både formell og tematisk gjenstridighet. Den fortettede formen forutsetter større konsentrasjon om detaljene i teksten og avgir motstand på språkets grunnleggende nivå, eller indre gjenstridighet. Tematikken i novellene kretser rundt sjalusi, maktkamp og fremmedgjøring. Den gåtefulle avslutningen presenterer gjerne en ny utfordring til leseren, som krever refleksjoner etter lesningen for å bli forståelig. Dette medfører at leseren må modifisere sine forventninger om oppklaring eller såkalt epifani i novellen, men man stilles fritt til å trekke egne slutninger for å klarlegge handlingsmønsteret. Den åpne novellen avgir endelig gjenstridighet fordi slutten blir stående uforklart.
Utgangspunktet for min fortolkning av novellene har vært å belyse kjærlighetens eksistensielle konflikter. Denne problematikken har jeg relatert til Jean-Paul Sartres eksistensfilosofiske refleksjoner om mellommenneskelige implikasjoner. Autentisk kjærlighet handler om å bekrefte hverandres frihet, hevder han. De mannlige hovedpersonene i "Alt som før", "Ingenting for ingenting" og "Hundene i Tessaloniki" forsøker derimot å bemektige seg friheten til de kvinnelige karakterene. I de to første novellene røper de mannlige karakterene at de ønsker å besitte frihet som frihet, en form for selvmotsigelse som, ifølge Sartre, belyser kjærlighetens paradoksale (og urealiserbare) ideal: Man vil bli elsket i frihet, men ønsker samtidig å eie den Andres frihet. Carl i "Alt som før" og Bjørn i "Ingenting for ingenting" avslører eiertrangen gjennom sjalusi. Carl føler seg ydmyket og sviktet av sin kone, men framholder likevel at han ikke "har noen rett til henne". På den måten røper han sitt selvbedrag, en holdning Sartre betegner som "vond tro". Bjørn i "Ingenting for ingenting" skammer seg over sin egen sjalusi og forsøker å skjule den ved å opptre forfengelig. Han flørter med en annen kvinne, men prosjektet er egentlig en strategi for å gjenvinne sin kones oppmerksomhet. Forfengelighet er en reaksjon i vond tro, hevder Sartre, ettersom man forsøker å innvirke på den Andres frihet som objekt. Den navnløse jeg-fortelleren i "Hundene i Tessaloniki" røper sin vonde tro når han ønsker at hans kone var død. På den måten fornekter han sin egen frihet og unnslipper ansvaret for sitt eget liv.
En autentisk væremåte innebærer, ifølge Sartre, å leve i full bevissthet om at man er opphav til sine handlinger fordi man, dypest sett, har valgt sitt livsløp og må ta dette innover seg. Hovedpersonene i "Alt som før", "Ingenting for ingenting" og "Hundene i Tessaloniki" røper derimot en inautentisk væremåte. For dem dreier det seg om å skjule sannheten for seg selv og flykte fra frihetens ansvar, men det er nettopp denne inautentiske væremåten som gjør Askildsens karakterer så troverdige.