Abstract
Metaforene har viktige funksjoner i Jan Kjærstads romaner Forføreren, Erobreren og Oppdageren. De forteller alle om samme person, Jonas Wergeland, som falt fra å være berømt programskaper til å bli fengslet for drapet på sin egen kone. Romanene er konstruert som biografier, gjennom en mengde fortellinger som veves i og rundt hverandre på kompliserte og utradisjonelle måter. I dette spiller metaforene en rolle. Denne oppgaven forsøker å si noe om hvordan enkelte av metaforene får en utvidet funksjon. Fra å være bilder som understreker viktige tematiske poenger, kan de overføres til også å beskrive og belyse romanenes komposisjonsmessige strukturer. Fortellingene i de tre romanene er sammensatt på forskjellige måter av de respektive fortellerne, som en del av trilogiens hovedanliggende; å fortelle et liv. Jeg legger like stor vekt på alle romanene i trilogien, nettopp fordi det kun er samlet det er mulig å komme til en form for svar på hva dette livet er. Oppgaven inneholder lesninger av hver av romanene, som legger særlig vekt på rammefortellingene og fortellersituasjonene, som er avgjørende for å kunne lese tekstene slik jeg har gjort. Det er fortellernes metoder som skaper fortellingenes kaos om til de større mønstrene som altså kan betraktes i lys av de utvidede metaforene. I forlengelsen av dette, tar jeg også for meg ulike tematiske aspekter ved tekstene som alle bidrar til å kaste lys over Jonas Wergelands liv. Metaforene har en funksjon også her - de manifesterer seg på flere plan, både språklig, tematisk og formmessig. Jeg forsøker å vise hvordan utvidelsen finner slik sted på flere plan i romanene, både formmessig, tematisk og til sist i Jonas Wergelands eget liv.