Abstract
I denne fremstillingen undersøkes Dag Solstads roman "Professor Andersens natt" i lys av modernitetskritisk tenkning, med spesiell vekt på Theodor W. Adornos filosofi. Fremstillingen tar utgangspunkt i Andersens refleksjoner omkring tapet av historisk forankring og kulturelt fellesskap i det moderne Norge. Det er med disse refleksjonene som bakgrunn, ikke bare som abstrakte erkjennelser, men også i kraft av de eksistensielle implikasjonene de har for Andersen, at den tenkemåte og selvforståelse som Andersens generasjon står inne for undersøkes. I den forbindelse diskuteres tekstens anskueliggjøring av slike fenomener som den moderne dyrkelsen av individet, den såkalte 68-generasjonens modernitets- og frihetsideal, kulturindustrien, og forfall i offentligheten og i dannelsen. Fremstillingen viser hvordan Andersen forholder seg til disse aspektene ved sin tid og med det til samfunnet som omgir ham, og diskuterer hans holdning og handlinger i lys av en erkjennelse om at hans nihilisme er en tvangssituasjon og ikke en frivillig posisjon. Denne diskusjonen munner ut i spørsmålet om hvorvidt teksten viser vei ut av denne nihilistiske situasjonen, selv om tekstens hovedperson ikke finner en slik vei. I denne forbindelse diskuteres Adornos tanke om den metafysiske erfaringen og om den estetiske sublimeringen.