Abstract
I denne retoriske lesningen av Lives of the Poets (1781) viser jeg hvordan Johnsons tale om litteraturens defects and faults også er en tale om ham selv og hans egen fremstillingsmåte.
Johnsons Lives fremstår som en samling retoriske forsøk på å løse en rekke problemer omkring muligheten/umuligheten av å gjøre det som idealiteten uttaler, nemlig å fiksere tekst (poetenes tekster og Johnsons egen tekst) i én entydig mening. Johnson fremmer en teori om poesiens effekt, poesiens defects and faults , en teori som rammer eller viser til hans egen tekst. Verket retter oppmerksomhet mot seg selv som retorisk(e) strategi(er), prosess og produksjon.
Det er slik Lives opptrer som inkonsistent. Idealiteten forblir idealitet, og verket som effekt, som feil fremstår i form av et figurativt språk. Det er dette figurative språket Johnson gjennomfører fortolkninger av, fortolkninger hvis resultat er at de selv kan leses som figurativt språk, et figurativt språk som også retter oppmerksomhet mot sin forfatter, Samuel Johnson, som et handlende og nettopp selvfremstillende individ.
Johnsons selvfremstillende beretninger om poetenes liv fungerer forsonende. Det er nettopp denne forsoningen som er knyttet til Johnsons begrep om pleasure .