Abstract
Sammendrag
Jeg begynner min analyse av Sensitiva amorosa med å problematisere hvilken litterær sjanger verket tilhører. Ved første øyekast ser teksten ut som en samling selvstendige skisser, men er også et sammenhengende, større hele. En jeg-forteller uttrykker i del I at han er lei av alle virkelige forbindelser, og at han nyter livet og kvinnen på avstand, i sitt indre. Denne jeg-fortelleren kommer tilbake i nesten alle de øvrige delene, som fungerer som ulike fremlegg eller bevis på denne påstanden.
Dette grepet gir Sensitiva amorosa preg av å ville være en større vitenskapelig avhandling som behandler et psykologisk fenomen. Det helhetlige, sammenhengende preget kommer også til uttrykk gjennom motivet i de ulike delene som alle på et eller annet vis behandler kjærlighet eller erotikk. Et annet gjennomgående trekk ved teksten er naturskildringene som ofte speiler karakterenes sinnstilstander. Gjennom sammenligninger hentet fra ulike områder i naturen tematiseres den desillusjonen individet opplever i møte med virkeligheten og livet. Bruken av synestesier i naturbeskrivelsene er et annet moment ved teksten som jeg tar for meg.
Teksten har en komplisert struktur, og utgjør ikke noen kronologisk sammenheng. Den overordnede tematikken i Sensitiva amorosa er en påvising av at det overfølsomme individ rygger tilbake i kontakt med naturen og den konkrete virkelighet, fordi denne virkeligheten ikke innfrir forventningene om tilværelsen. Resultatet blir tilbaketrekning: Individet blir en hjernehelt som bare kan nyte verden i sin imaginasjon, uten å komme i berøring med den.
Denne tilbaketrekningen er et resultat av den manglende livsevnen som preger det moderne individ, og dette problemet undersøkes i del V. Her spørres det eksplisitt etter innholdet i det overfølsomme sinn, men det gis ingen svar, fordi menneskesinnet ikke har noe egentlig innhold, det følger ikke rasjonelle mønstre. Det er en irrasjonell størrelse som styres av bagateller og tilfeldigheter.
I stedet kommer svaret i form av en utvikling som initieres av krisen som formuleres i del V. Denne delen fungerer som startpunktet for individets vandring gjennom verket som ender i bokens innledende og avsluttende del, der individet finner en tilfredsstillende løsning på problemet som ble fremsatt i del V. Min lesning avdekker altså en ikke-lineær struktur, der utviklingen løper fra verkets kjerne i del V, som utgjør midtpunktet, og ut mot de to ytterkantene . De åtte øvrige delene er ordnet i fire par, slik at det danner seg en symmetri. Disse parene tilsvarer de ulike fasene i individets utvikling, de forskjellige forslag til løsning som individet møtes med.
Den løsningen som presenteres for individet i form av hjernehelten i del I og IX er en paradoksal løsning. Det er en løsning som samtidig innebærer resignasjon. Individet har ikke egentlig funnet seg til rette i virkeligheten men trukket seg vekk fra den. Selve verkets struktur gjenspeiler dette paradokset: Her er ingen lineær struktur der et problem i innledningen løses avslutningsvis. Verket får en uavsluttet, sirkulær struktur, der løsning og problem eksisterer side om side.