Abstract
Oppgaven er inndelt i syv kapitler i tillegg til at den inneholder et introduksjonskapittel, et forord og en konklusjon. I stedet for å gi et kort resymé av hvert enkelt kapittel, vil det være mer hensiktsmessig å vise til noen hovedtrekk som forhåpentligvis kan bidra til å skissere hva det å forstå seg selv kan dreie seg om.
Som modell for en slik selvforståelse, eller nærmere bestemt, en narrativ identitet, er valgt Stendhals tekst Vie de Henry Brulard, som nå foreligger på norsk i professor Karin Gundersens oversettelse.
Innledningsvis er det vesentlig å understreke at det i oppgaven ikke er hvert enkelt individs liv tematisk sett som er av interesse, men hvordan man skal forstå seg selv, og om narrativ identitet, en selvforståelse basert på det å skrive historien om sitt liv, som Stendhal gjør, kan sies å være identiteten til dette mennesket.
Oppgavens teoretiske fundament er eklektisk og trekker blant annet veksler på kunnskap hentet fra hermeneutikk og analytisk filosofi, vitenskapsfilosofi, Aristoteles poetikk, lingvistikk og moderne tekstteori. Fremfor å la enkelte teorier være avgjørende for å bestemme kriterier for menneskelig identitet, har det vært ønskelig å la Stendhals « stemme » komme til uttrykk og la hans spørsmål og svar på det å forholde seg til sitt eget liv være toneangivende. Rent konkret nærmer Stendhal seg femti år, og han mener det er på tide å bli kjent med seg selv og få vite hva han har vært: « Hva er jeg? Sannelig om jeg vet. » (6) For å få svar på sine mange eksistensielle spørsmål bestemmer han seg for å skrive sin livshistorie for på den måten å få bedre kjennskap til seg selv og sin egen atferd og levemåte. Har jeg vært « munter eller trist, intelligent eller dum, modig eller fryktsom, ». (7)
Motivert av sitt behov for å klargjøre hvordan han allerede har levd en mannsalder, bestemmer Stendhal seg for å skrive erindringer om sin barndom og ungdom, eller rettere sagt, han skriver historien om Henry Brulards liv. Det er slett ikke sikkert at Stendhal bestandig skriver om seg selv og sin egen person selv om hovedpersonen benytter 1. persons synsvinkel.
Et annet problem, de er mange, er hvorvidt det Stendhal skriver om hovedpersonen i det aktuelle øyeblikket, er en nøyaktig og sann beskrivelse av slik det var i fortiden. Objektivt sett er dette vesentlig for leserens fortolkning av jeg-personen og hvordan Brulard forholder seg til tilværelsen, men det beror alltid på fortelleren hvordan han velger å presentere seg for leseren.
I tillegg til skriveprosessens « skapende virksomhet » er selvforståelse og identitet knyttet til vår hukommelse, som er av individuell karakter og som oftest selektiv. Derfor er også sannhetsinnholdet knyttet til vår erindring og vårt minne i mange situasjoner umulig å verifisere.
Mennesket er jo i følge Protagoras alle tings mål og for å sitere fra Gabriel García Márquez selvbiografi Leve for å fortelle: « Livet er ikke det som hendte, men det du husker og måten du husker det på ».
Det å minnes noe og begreper som å fortolke, forstå og forklare synes å være en vesentlig bestanddel av det vi kaller menneskelig identitet og blir av den grunn problematisert. Stendhals skriveprosess karakteriseres som en form for åndelig øvelse, som en metode hvis formål er å forstå eller å bli kjent med seg selv. Når det gjelder hva det innebærer å forstå fenomenet « forståelse », blir det understreket at den, forståelsen, snarere enn en teori og en intellektuell tankekonstruksjon er en praktisk ferdighet som kontinuerlig kan endres, modifiseres og forbedres ved hjelp av gjentagne forsøk og øvelser (« øving gjør mester »).
Det å leve består i stor grad av aktivitet og handling, og alle våre gjøremål og handlinger utspilles i tid og rom. I tillegg kan menneskelivet og alt som skjer, dateres historisk. Når derfor Stendhal eller en hvilken som helst annen person vil fortelle om sitt eller andres liv for å få en bedre forståelse, refereres det alltid til handlinger og situasjoner som forløper i tid, og som kan tidfestes rent historisk. Alt det som kan fortelles, opptar tid og skjer innenfor et gitt tidsrom konkretisert i fortid, nåtid eller framtid.
Det er verdt å merke seg at narrativ identitet i svært liten grad er opptatt av et tradisjonelt personlighetskjernebegrep og en stabil og endelig identitetsoppfatning. Et individs egen livshistorie kan bestandig skrives om, og derfor er narrativ identitet et dynamisk begrep som anser at menneskets selvforståelse stadig endres i takt med nye erfaringer og andre måter å forstå og fortolke sitt liv, som til enhver tid utspilles innenfor en gitt sosial, historisk og kulturell ramme. Menneskets personlighet blir slik forstått aldri noe som er, men noe som kontinuerlig blir til og forandres i en ugripelig « vorden »(ty. Das Werden).
Men selvfølgelig, til grunn for all vår forståelse, identitetsforståelse og virkelighetsoppfatning er språket det eneste middel som finnes til å kommunisere med og tenke i. Ved hjelp av tankens originalitet og fantasiens kraft på den ene side, og direkte, konkrete og presise sansninger og observasjoner på den andre side kan derfor Stendhal beskrive sine opplevelser og formidle til leseren hva « sannferdig oppmerksomhet » og narrativ identitet innebærer.
Men ingen tekst er et lukket og selvtilstrekkelig system, og i møtet med teksten blir leseren en slags « medforfatter ». Det er forfatteren som skaper betingelser for mening og leseforståelse, men det avhenger av leseren å realisere tekstens mulige betydningspotensiale. Leseren er den som på nytt fortolker og « omskaper » teksten, og som til enhver tid gir den nytt « liv » innenfor nye forståelseshorisonter i sitt møte med blant annet språk, vitenskap, kultur, teknikk og mennesker. For på samme måte som vi har forkastet tanken om såkalte « objektive » og « nøytrale » beskrivelser av samfunn, tidsepoker, eget eller andres liv, vet vi at det reelle og irreelle er uatskillelige komponenter i vår virkelighetsoppfatning som medvirker på lik linje med drøm og diktning og skapende fantasi i enhver skrive- og leseprosess.
Det er bevisstheten som erfarer seg selv i Stendhals narrative identitet. Han dveler ikke ved seg selv som psykologisk objekt, men viser leseren subjektiviteten som stedet hvor sannheten ytrer seg. Ut fra det syn at « subjektiviteten er sannheten », blir det enkeltmennesket som subjekt som gir seg selv sin identitet, vel vitende om det som professor Karin Gundersen minner oss om i slutten av sitt etterord i Stendhal Henry Brulards liv: « om drømmens og diktningens innblanding i livet. ». (360)