Abstract
Oppgaven er en del av det omfattende prosjektet la Phonologie du français contemporain (PFC), som går ut på kartlegge de dialektiske og sosiolingvistiske variantene av fransk, slik det snakkes ikke bare i Frankrike men også i Belgia, Canada, Sveits og La Réunion. I det franskspråklige område og særlig i Frankrike har forestillingen om en riktig form for fransk lenge stått sterkt. Av den grunn har det vært lite forskning om franske dialekter og sosiolingvistisk variasjon. Og de undersøkelsene som har vært har i stor grad vært preget av en normativ synsvinkel, der enkelte språkformer anses som mer høyverdige enn andre. Det er her at PFC-prosjektet kommer inn.
Undersøkelsene i Grenoble gjenspeiler til en viss grad byens posisjon som dialektgrense mellom sør- og nordfransk. Dette kommer særlig frem blant de eldste informantene, som har i størst grad en egen dialekt, med trekk fra både sør- og nordfransk, spesielt når det gjelder nasalisering og denasalisering. De yngre informantene snakker som regel ”standard” nordfransk, en variant som likevel ligger langt unna de deskriptive reglene for fransk uttale som lenge har gjort seg gjeldende. Franske ordbøker og uttaleordbøker inneholder nemlig uttalebeskrivelser som er langt unna å bli fulgt i vanlig talespråk, særlig hva angår forskjellen mellom en bakstilt og foranstilt /A/, og lukket og åpen /O/, /Ø/ og /E/. Dessuten viser undersøkelsen av fransken i Grenoble at de grammatikalske reglene for vokalovertrekning (liaison) og schwa (bortfallbar trykksvak e) er langt fra å bli overholdte. Dette kan tyde på, med forbehold av hva de andre stedsundersøkelsene som inngår i PFC måtte vise, at reglene og beskrivelsene når det gjelder disse områdene har behov for å bli oppdatert og vurdert på nytt.