Abstract
Denne teoretiske framstillingen finner sitt utgangspunkt i en undersøkelse av begrepet sansning slik det utarbeides av Gilles Deleuze i Francis Bacon – Logique de la sensation (1981). . En overordnet problemstilling vil være hvordan kunsten når den relateres til sansningen kan gi opphav til nye erfaring og persepsjonsmuligheter.
Dette reiser spørsmål knyttet til sansningens status, betingelser og genese – som alle i Deleuzes tenkning berører sansningens tilknytning til kunst. Jeg fokuserer på disse tre momenter gjennom en gradvis nedstigning i sansningens materie og dennes realisering i kunsten. Deleuze omstrukturerer sansningens status ved å demontere det klassiske bildet av tanken. Videre lokaliserer han sansningen til et nivå bak den ordinære persepsjonen. Han ser sansningen som betinget av inorganiske krefter, og bryter på denne måten med fenomenologien. I sin begrepliggjøring av Francis Bacons malerpraksis avdekkes sansningens genese, det kunstverket i sin komposisjon og struktur, viser seg å kunne avdekke prinsippene i sansningen.