Abstract
Bruk av telefoner og mobiltelefoner har blitt kritisert i norsk dagspresse. Kvinners samtaler på telefoner har blitt omtalt som et oppkomme av intetsigende sludder . Med utgangspunkt i avisartikler fra slutten av 1920-tallet, begynnelsen av 1930-tallet og i dag, tar jeg for meg kritikken med blikk for menneskesynet jeg leser fremstilt. Hvilke betydninger har samtale blitt gitt? Inspirert av Hannah Arendt og hennes kritikk av det sosiale , leser jeg kritikken i norsk dagspresse som et utvannet politisk menneskesyn. Jeg spør om dette har endret seg, og drøfter hvordan konsekvenser kan leses i lys av Hannah Arendts handlingsteori.
I oppgaven tar jeg derfor først for meg telefonen da den var ny, og følger hvordan perspektivet på samtalens betydninger har blitt fremstilt. I forhold til hvilke forventninger som har blitt knyttet til kvinners bruk av telefoner, har kritikk særlig kommet til uttrykk i norsk dagspresse ved bruk av telefoner i offentlige rom. Til tross for de store ulikhetene mellom 1920-tallet og i dag, viser jeg hvordan det private, intime og nødvendige perspektivet på samtale kommer til syne i fremstillinger av både telefon- og mobiltelefonbruk. Selv om de udisiplinerte brukerne i dag har blitt differensiert i flere ulike kategorier, som inkluderer kvinner, japper og unge gutter, har ikke betydningene av samtale endret seg i særlig grad. Poenget i oppgaven er å vise hvordan samtale, som en genuin egenskap ved et politisk vesen ikke kommer til syne, og hvordan mennesker blir tenkt i kategorier.
Konsekvensene av dette drøftes i siste del av oppgaven. I forhold til dagens debatter om nye teknologier åpner Hannah Arendts politiske menneskesyn, hennes handlingsteori og kritikk av det sosiale for å sette mennesker på dagsorden. Hun gir mennesker plass i disse debattene, gjennom sin kritikk av hvordan det sosiale, private, biologisk nødvendige og det adferdsorienterte, skyver til side det politiske perspektivet på mennesker. Skal telefoner og mobiltelefoner bare tjene til noe nødvendig, økonomisk nyttig, sosialt og intimt, eller kan samtale også forstås som en verdi for mennesker sett som politiske vesener?