Abstract
Hvor stort er skillet mellom moderne machiavellisme og Niccolò Machiavellis (1469 1527) egne teorier og forståelse? Hvor godt kjenner vi egentlig Machiavellis politiske ideer og politiske intensjoner og hva vil det egentlig si å forstå et historisk dokument? Kan det være ting i tekstene vi overser, eller forhold vi ikke har forutsetninger for å forstå? Eller verre, hva om Machiavelli selv ikke mente det han skrev eller, hva om han ikke hadde en klar og enhetlig politisk forestilling. Hva om Machiavelli ikke var moderne i sin tenkning, slik vi til nå har antatt, men snarere gammeldags og pre-moderne. Sett at vi, kjennere av Machiavelli, leser hans tekster uten å forstå hva de dreier seg om?
I min masteroppgave i idéhistorie problematiserer jeg disse spørsmålene ved å nærme meg Machiavellis tekster på en annerledes måte. Jeg vil analysere hans tekster i lys av hans medisinske metaforbruk i håp om å komme dypere ned i forståelsen av hans politiske teori, og om mulig få noen svar på ovennevnte spørsmål. Problemstillingen er:
Hva betyr Machiavellis medisinske metaforer for hans politiske teori?
Tekstene jeg primært sentrerer meg om er Fyrsten (1512) og Discorsi, "Drøftelse av Titus Livius' ti første bøker om romersk historie" som han skriver på både før og etter Fyrsten (1512-1517), samt hans populære komedie La Mandragola (1513/1515). Fordi Discorsi og Fyrsten ble skrevet i samme tidsperiode har jeg valgt å drøfte disse verkene parallelt i teksten; Jeg benytter politiske temaer og metaforer i Discorsi til å fremheve politiske temaer og metaforer i Fyrsten og omvendt.
Anthony J. Parel har tidligere gjort en liknende studie i boken The Machiavellian Cosmos (1992). Parel undersøker hvordan Machiavelli bruker medisinske og astrologiske metaforer til å beskrive sunnhet og sykdom i samfunnskroppen, eller sagt på en annen måte, hvordan han ved hjelp at medisinske og astrologiske metaforer forklarer sin politiske teori. Parels tese er at, Machiavellis bruk av medisinske og astrologiske metaforer er gammeldags og tradisjonell. Han mener de bygger på en pre-moderne kosmologi og en pre-moderne antropologi. Parel hevder Machiavelli er influert av antikkens verdenssyn og ikke av modernitetens forestillinger, slik mange hevder. Parel vektlegger Machiavellis egne synspunkter og underbygger således sin tese blant annet ved å vise til hvordan Machiavelli selv bruker termene ancient og modern :
a careful scrutiny of Machiavelli s own uses of the terms ancient and modern indicates that by ancient he means things, events, ideas and persons belonging to pre-Christian classical culture, and by modern he means things, events, ideas, or persons belonging to the Christian culture. The overall purpose of his new teaching is to persuade his readers to reject the present, i.e modern, i.e Christian understanding of things, and to imitate the ancient- but only those among the ancients who stress vita active, and this only insofar as such imitation will enable them to reject the present and bring out something new (Parel 1992:155).
Parel spør seg videre hva det betyr å bringe frem noe nytt: The question, however, now arises: Is being new the same as being a modern ? Does Machiavelli s innovation necessarily imply modernity? (s.154). På mange måter svarer Parel selv på dette spørsmålet gjennom sin bok. Han hevder at, selv om Machiavellis teoretiske slutningene kan betraktes som moderne isolert sett, er slutningen trukket fra prinsipper som på langt nær kan kalles moderne. Fordi Machiavellis politiske teori, i følge Parel, er trukket fra pre-moderne prinsipper kan man heller ikke betrakte den som moderne. Parel slår med dette i hjel forestillingen om Machiavelli som moderne tenker.
Machiavelli s new political science presupposes a definite view of history. This presuppose view of history is not a modern one. It is cyclic, and very much dependent upon the three-fold causality operating in human affairs: the human, the elemental and natural, and the celestial. The things of the world and human things (two of Machiavellis s favourite phrases) are subject to the necessary pattern of rise and fall. There is a causal connection between the heaven, the sun, the elements, and men . In motion, order, and power. This means that the pattern of the rise an fall of civilizations must be explained not only in psychological and moral terms, but also in natural and cosmic terms. The idea that history is an entirely human creation is absent in Machiavelli, and insofar as this is true, his idea of history cannot be called modern (s.156).
Jeg hevder i denne oppgaven at Parels konklusjoner mister noe av sin aktualitet tar vi i betraktning Machiavellis egne mål og ambisjoner: Machiavelli ville beskrive historiens faktiske hendelser og karakterer realistisk, uten malerisk forskjønnelse. Selv om hans tekster er eksemplariske og viser til utenom-fornuftige instanser og antikkens og romertidens mange eksempler, er de realistiske og til dels falsifiserbare, slik moderne vitenskaplige idealer krever det. Han er klar over tidens og legestandens sunne skeptisisme mot astrologisk innflytelse og magi, men har utnyttet sjansen tiden ga ham; renessansemennesket var åpne for nye perspektiver. Machiavelli ville si noe nytt å gå veier ingen før hadde gått skulle hans teorier bli forstått måtte han både gå i takt og uttakt med sin egen tid og ikke minst ta i bruk metaforenes kraft og mangetydighet. Hans politiske mål var å lage en abc for syke stater. I dette arbeidet, bruker han, som dagens leger, bilder som allerede var tatt, til å forespeile behandling og diagnose for samtidens syke stater. Titus Livius var en av fotografene , det samme var Platon, Aristoteles, Cicero, Augustin og Ptolemaios. Bildene de tok drøfter Machiavelli i så vel Fyrsten som i Discorsi.
Metaforene befinner seg i Machiavellis ubevisste- (id), bevisste- (superego) og delvis bevisste sjelsliv (ego). De orienterer ham gjennom teoriene om diagnose, prognose og behandling. De signaliserer hva han bør oppfatte som godt og dårlig. I sin iver tar han i bruk begreper fra hele substansen ; fra astrologi og medisin og fra sitt fysiske og psykiske miljø. Gjennom disse substansene beskriver han verdslige forhold om menneskenatur og statskultur. Menneskets begjær etter makt fører nesten alltid til statens undergang, det er forbundet med skjebne og en negativ følge, men mot og handlekraft fører staten oppover slik at den blir funksjonell og levedyktig.
Machiavelli bruker begreper fra den fysiske og romlige verden til å beskrive en psykologisk tilstand fordi det gir en ekstra mening til begrepene han vil forklare. Vi ser det godt i hans teori og i hans metaforer, de er en del av det hele og glir inn i språket hans på en naturlig og integrert måte. Slik bidrar orienteringsmetaforene til Machiavellis forståelse av seg selv og verden. Det friske får ham til å tenke positivt, på noe som går oppover, for eksempel på god eller bedre helse og på en levedyktig stat, sykdom får ham til å tenkte på noe som går nedover, på forfall og død. Andre orienteringsmetaforer illustrer at Machiavelli mener at kontroll er positivt, noe han følgelig vil ha mer av og konflikt er negativt og noe han vil ha mindre av. Vi kan gå ut fra at Machiavelli oppfatte det rasjonelle som positivt, det vil si noe han ville ha mer av i statsmannskunsten, og følelser som negativt, noe han ville ha bort.
Akkurat som de grunnleggende erfaringer av menneskelige orientering i rommet gir opphav til orienteringsmetaforer, gir våre erfaringer med fysiske gjenstander, særlig våre egne kropper, grunnlaget for et usedvanlig stort spekter av ontologiske metaforer, det vil si måter å betrakte hendelser, aktiviteter, følelser, tanker på. De ontologiske metaforene har som til formål å referere , kvantifisere , identifisere aspekter , identifisere årsaker , og å sette mål og motiver for handling (jfr. Lakoff & Johnson 1980).
For å forstå hvordan metaforene påvirker Machiavellis politiske tenkning har i jeg i denne oppgaven undersøke hvilke metaforer Machiavelli bruker, og hva slag betydning metaforene han velger har, sett i forhold til den historiske konteksten de benyttes i. Min påstand er at Machiavellis valg av medisinske metaforer kan fortelle oss om hvem han er, hvor han vil, og om han kan betraktes som moderne i sin tenkning eller ei.