Abstract
Sammendrag av Væren, Tid og Åpenbaring
I Johannes Paul IIs rundskriv Fides et ratio (1998) behandler Den romersk-katolske kirke forholdene mellom tro og fornuft, teologi og filosofi autoritativt og systematisk for første gang siden rundskrivet Aeterni Patris(1889). Mye har skjedd, men hva, og hvorfor?
Rundskrivet mener kulturutviklingens skille mellom tro og fornuft har ført til en skeptisk krise som svekker begge forståelsesformer. For å kunne godtgjøre at troen er en fri og fornuftig handling vil rundskrivet legge grunnlaget for en ny og gjensidig styrkende dialog mellom filosofi og teologi. Grunnlaget skal være en fenomenologisk analyse av sannheten selv slik den fremstår for oss, på basis av en autentisk filosofi som søker ”den totale og definitive sannhet, dvs forståelsesobjektets egen væren”(§ 82), satt i forhold til ”den åpenbarte sannhet, som tilbyr lysets fylde på væren, ut i fra glansen fra den selvsamme underliggende Væren”(§79). For å kunne besvare de radikale spørsmål om tilværelsens mening som etter sigende konstituerer oss, vil FeR bevirke en sirkularitet(§ 73) mellom åpenbaringen som helhet, og en åpenbaringsbasert tro og en værensbasert fornuft som skal søke stadig dypere delforståelser av åpenbaringen gjennom historien. For å gjøre denne sirkulariteten mulig vil FeR gjennom en eksistensialt gjenlest metafysikk ta skrittet ”fra fenomen til fundament”(§83), dvs, fra å forstå sannhet ut i fra forståelsesformene tro og fornuft, til å forstå den ut i fra sitt grunnlag i væren, tid og åpenbaringens faktisitet, samt de eksistensiale mulighetsbetingelsene for at vi kan forholde oss til dem.
Fides et Ratio søker selv å godtgjøre at den videreutvikler en historisk og dynamisk enhet av Bibel, kirkelig tradisjon og læremyndighetenes veiledning. Jeg vil gjennom en alternativ idéhistorisk lesning undersøke i hvilken grad ønsket om en kontinuerlig tradisjonsforvaltning overskygger nyere tilegnelser, og belyse et mulig samtidig grunnlag for rundskrivets konstruksjon av en historisk kontinuitet. Min lesnings styrende tese er at Fides et ratio bare blir forståelig lest ut i fra samtidige kilder som ikke nevnes, og at rundskrivet grunner en ny tradisjon basert på en ny analyse av samtidens mulighetsbetingelser for å forholde seg autentisk til åpenbaringen.
I oppgavens innledningen prøver jeg å forklare hva rundskrivet er, og hvorfor jeg nærmer meg teksten som jeg gjør. I kapittel 2 vil jeg gå opp 1900-tallets fagutvikling fra klassisk apologetikk mot fundamentalteologi, med fokus på Det annet Vatikankonsil og Heideggers virkningshistorie i kirken gjennom Rahners rolle i og etter konsilet. Deretter fremlegger jeg den nye katolske hermeneutikk som ligger til grunn for rundskrivet, og rundskrivets nye konstituerende filosofiske værensforståelse. I kapittel 3 vil jeg nærlese rundskrivets kritikker av samtiden, og dets løsningsforslag, strukturert etter Rahners fundamentalteologiske metode. Jeg fremlegger først en skisse over troens nye rasjonelle premisser, og vurderer deretter kort hvordan dette ståstedet rettferdiggjøres historisk. Jeg vil konsentrere meg om rundskrivets eksistensialt gjenleste metafysikk, som ut i fra værens faktisitet søker en hermeneutisk filosofi med en metafysisk instans som er åpen for troen. I kapittel 4 vil jeg fremlegge Fides et ratios nyheter mer syntetisk og helhetlig enn det rundskrivets historiske og sirkulære diskurs ellers tillater, for avslutningsvis i kapittel 5 å kort vurdere hvorvidt rundskrivet kan sies å være i kontinuitet eller diskontinuitet med det tradisjonsgrunnlaget dokumentet selv anfører.
Jeg vil samlet sett vise at Fides et ratio er et paradigmatisk brudd med kirkens antimodernistiske tradisjon, som bla er muliggjort av Rahners gjenlesning av Heidegger. Rahner brukte hans tenkning i det annet Vatikankonsils nye historisk-hermeneutisk og fenomenologiske åpenbaringskonsept , og introduserte tanken om at en grunnleggende analyse av mennekset er en forutsetning for å tale om gud.
Dette åpner for helt nye tilganger til åpenbaringen og relasjoner mellom tro og fornuft. Etter Det annet vatikankonsil er disse tilgangene videreutviklet ved at den klassiske apologetikken som normalvitenskap har gjennomgått en fase av revolusjonær vitenskap, som nedfeller seg i det paradigmatisk endrede faget fundamentalteologi. Fides et ratio er dette nye fagets autoritative Magna Carta, og knesetter det nye paradigmet for hele kirken. Utviklingen konstitueres samlet sett av: En erkjennelsesteoretisk vending fra en rasjonalistisk basert dualisme mellom troen og fornuftens fenomener, til en enhetlig tenkning basert på værens- og åpenbaringens fundamentale sannhet som faktiske hendelser; en antropologisk vending fra ytre objektive kriterier for visshet, til å tenke fra mennesket som integrerende del av verdens, værens og Guds Sannhet; en kristologisk vending fra å applikere Bibel, tradisjon og dogmer restløst, til å gjennom radikale spørsmål nærme seg Kristi person som svaret på det radikale spørsmål om hva verdens, mennesket og Guds mening er for oss. Dette nye paradigmet innebærer at apologetikkens uløste grunnproblemer behandles gjennom et nytt helhetlig sett av løsningsmodeller, som samlet utgjør en ny erkjennelsesteori.