Abstract
I William Shakespeares (1564-1616) samtid ble Machiavelli først og fremst ansett for å være en ond tenker som beskrev hvordan kyniske individer burde handle for å oppnå suksess på bekostning av andre. I denne avhandlingen vil jeg argumentere for at Shakespeare videreutvikler en engelsk lesning av machiavellistiske temaer, som blir viktige grunnsteiner i Thomas Hobbes’ (1588-1679) politiske filosofi. Disse grunnsteinene dreier seg om et moderne syn på politikk som en partikulær enhet, uten tilknytning til en universell orden. Gjennom en nærlesing av Henrik V og Henrik VI vil jeg hevde at Shakespeare er et bindeledd mellom Machiavelli og Hobbes. Avhandlingen vil likevel primært dreie seg om Shakespeares machiavelliske innsikt i skuespillene.
Som et forspill til avhandlingens hovedtema, vil jeg redegjøre for Machiavellis arv gjennom kritikk av J.G.A. Pocock (professor emeritus i historie ved Johns Hopkins Universitet), og paralleller til Hobbes. Først og fremst kritiserer jeg Pococks tolkning av en borgerdydsidealistisk Machiavelli, fordi det utvilsomt er egeninteressen som for Machiavelli utgjør politikkens drivkraft. Machiavellis syn på hva religionens funksjon i staten bør være er også et sentralt tema. Argumentasjonen dreier seg videre blant annet om en modernitetsdebatt der jeg hevder at det gir lite mening å benekte Machiavellis modernitet, dersom en anser Hobbes som en moderne politisk tenker. Pocock benekter både de moderne sidene ved Machiavellis politiske tenkning, og paralleller mellom Machiavelli og Hobbes, fordi han i stedet vil anerkjenne Hobbes som den første moderne, politiske tenker. Det ville derfor vært underlig å skrive denne avhandlingen uten å konfrontere Pococks historiske funn.
I andre kapittel redegjør jeg for metoden når det gjelder nærlesing av de utvalgte Shakespeare-skuespill, som følger i kapittel tre og fire. For øvrig utdyper jeg hvorfor det i denne avhandling er nødvendig å ta utgangspunkt i dagens Machiavelli-fortolkning, i motsetning til den rådende i Shakespeares samtid. Mitt utvalg av Shakespeares skuespill vil også begrunnes. Kapittel tre og fire er nærlesinger av gjennomgående machiavellistiske temaer, gjort rede for i de tidligere kapitler, i Henrik V og Henrik VI. Etter gjennomgangen av disse skuespillene vil jeg argumentere for at grunnen til Henrik Vs politiske suksess er hans machiavelliske innsikt. Henrik VIs tillit til Guds forsyn står derimot i sterk kontrast til farens machiavelliske forståelse av realpolitikkens vesen. I epilogen vil jeg redegjøre for en felles forståelse av machiavellistiske temaer hos Machiavelli, Shakespeare og Hobbes, og konkludere med at de tre har samme politiske grunnsyn.