Abstract
Teksten presenterer den unge psykiater og etter hvert psykoanalytiker, Jacques Lacan, i lys av hans koblinger til den surrealistiske bevegelsen rundt André Breton og Salvador Dalí. Lacans doktorgradsavhandling fra 1932, om den paranoiske psykosen og tilfellet "Aimée", etablerer en kontaktflate mellom Lacan og surrealistene, som følges opp av Lacan i to artikler i surrealistenes tidsskrift "Minotaure". Sentralt står avdekkelsen av den gales perspektiv på virkeligheten, og Lacan og Dalí finner en felles teoretisk plattform i begrepet om paranoia som et "tolkningsdelir".
Videre skal det redegjøres for Lacans begrep om "paranoisk kunnskap", som bygger på observasjonene fra avhandlingen. Begrepet er lite behandlet i litteraturen om Lacan, og jeg vil da se på hvordan det figurerer i Lacans tekster i perioden 1936-49. Paranoisk kunnskap beskriver hvordan selvet og "den andre" blir kunnskapens og begjærets sosiale objekter, og hvordan inngangen i kulturen gir liv til menneskets begjær. Ved å se på mekanismene i begrepet paranoisk kunnskap, vil jeg avdekke en bevegelse i Lacans forhold til surrealistene; fra en nærhet i interesser, overlappende idéer og terminologi på det tidlige trettitallet, og til et mer evaluerende blikk på surrealismen. Mens Lacan fremdeles anvender perspektiver avdekket av surrealismen skisserer han samtidig en kritikk av surrealistenes aspirasjoner om frigjøring gjennom begjæret og kjærligheten. Den paranoiske kunnskap munner ut i en teori om mennesket, som Lacan fremlegger i 1949 i sin programmatiske artikkel om "speilstadiet". Jeg vil se på hvorledes Lacans ambivalente forhold til surrealismen og hans teori om den paranoiske kunnskap vil kunne belyse problematikken i denne artikkelen.
To vesentlige perspektiver, som begge er marginalisert i en stadig voksende forskning om Lacan, blir slik ledende for oppgaven: Lacans forhold til surrealismen og utviklingen av begrepet om den paranoiske kunnskap. Det er gjennom disse jeg her skal presentere et bidrag til "bildet av Lacan".