Abstract
Utsagn om erkjennelse og språklig mening er, etter empiristisk oppfatning, bare holdbare for så vidt de lar seg begrunne med henvisning til sanseerfaring. Uaktet hva denne relasjon måtte bestå i, er den gitt Duhem-Quine-tesen mer intrikat og indirekte enn verifikasjonsprinsippet ville ha det til: at en setnings mening skulle være dens verifikasjons metode. Individuelle setninger mangler nemlig, generelt, eget empirisk innhold, ettersom det i regelen bare er større setningssystemer som er i besittelse av empirisk avprøvbare konsekvenser. Unntaket er de såkalte observasjonssetninger, hvilke skal tillate individuell bekreftelse og således spille en uvurderlig rolle i empiristisk teori om språk og erkjennelse.
Oppgaven består av et innledende kapittel og to hoveddeler. Første del fremstiller Quines analyse av relasjonen mellom teori og evidens: Vitenskapelig teori berettiges gjennom bekreftelse av prediksjoner. I erkjennelsesteoretisk øyemed skjematiseres dette som logisk utledning og empirisk avprøvning av setninger med en spesifikk form, kategoriske observasjonsutsagn. Disse hevder en observasjonell sammenheng mellom par av observasjonssetninger.
Annen del behandler Quines forklaring av observasjonssetningens erhvervelse, hvordan vi kan lære setninger som kan spille den erkjennelsesteoretiske rolle del I legger til grunn. I den forbindelse oppstår et teoretisk problem med hvordan å forklare den intersubjektive overensstemmelse som består mellom språkbrukernes private skalaer for perseptuell likhet. Det er nærliggende å ville forklare overensstemmelsen ved å anta homologi mellom individenes sansereseptorer. Antagelsen er allikevel uholdbar, og noen homologi i så måte burde dessuten være likegyldig for muligheten av erkjennelse og kommunikasjon. Som løsning drøftes Quines hypotese om en gjennom naturlig seleksjon etablert harmoni mellom våre subjektive skalaer for perseptuell likhet.