Abstract
Martin Heidegger er en av de mest innflytelsesrike og kontroversielle filosofer i det 20. århundre, og han er blitt beskrevet som alt fra ”avskyelig nazist” til ”vismann” og ”hyrde” – en som tar vare på det som er verdt å ta vare på. Bakgrunnen for å bruke Heidegger i nettopp denne avhandlingen er selvsagt først og fremst dens tema – de spørsmål vi stiller – heller enn et ønske om å være kontroversiell.
For det spørsmål vi stiller er som skapt til Heideggers tenkning – vi spør: Er det mulig å fortsette å være menneske i den moderne, høyteknologiske verden, bevare det beste ved oss og sikre det også for framtiden? Intuisjonene som ligger bak dette spørsmålet går på at samfunnet slik det framstår som en arena for stadig raskere endringer, nye ting og teknologier og en bruk og kast - mentalitet gjør ett eller annet med oss som river oss løs fra våre ”gamle grunnfester”. Hva er det i tilfelle som skjer, og kan vi gjøre noe med det?
Det skal være sagt med en gang at dette ikke skrives ut fra verken nostalgi eller teknologifrykt – i hvert fall ikke bevisst. Heller tvert imot. For noe av poenget er at teknologien og det den bringer med seg er ting vi har både nytte og glede av – og at dette også er helt nødvendige elementer i samfunnet. Derfor åpner vi første kapittel med å si en del om nettopp dette. Vi vil vise til ulike argumenter for at teknologi er både nødvendig og noe potensielt farlig. Men det er som antydet ikke de mer konkrete og allment kjente farene som interesserer oss mest – det er heller det vi kunne kalle et ansvar for å vedlikeholde vår menneskelighet oppe i alt dette. I det større bildet er den moderne teknologiens tidsalder bare så vidt begynt, derfor kan det være verdt å stoppe opp et øyeblikk å tenke over hva vi vil ha med oss inn i framtiden. Tanken er at Heidegger med sin noe uvanlige og kontroversielle tenkning kan bidra med et forfriskende blikk på omstendighetene.
Heidegger legger nemlig for dagen en ganske særegen tenkning omkring mennesket som omfatter dets forhold til teknologi, historien, tenkning og til det å eksistere i verden overhodet. Selv om vårt mål ikke er å drive ren Heideggerfortolkning bestemmer vi oss ganske raskt for å se nærmere på hans filosofi – å tentativt undersøke om den bærer i seg ressurser til å forklare bekymringene vi viser til, og eventuelt til å gå disse i møte med tiltak av en eller annen art. Dette er ikke den enkleste oppgaven vi kan påta oss, for Heidegger er gjerne kritisert for å tilby svært lite som minner om konkrete tiltak. Noen vil til og med påstå at store deler av hans forfatterskap ikke engang er filosofi, men heller en slags poesi – ofte en ganske ”profetisk” preget sådan.
Det kan absolutt finnes holdepunkter for å mene dette, ikke minst i hans senere arbeider som i stor grad endret karakter fra det mer systematiske han legger for dagen i sitt første og mest kjente verk – Sein und Zeit fra 1927. Vi skal ikke gå i detaljer på selve tenkningen her da vi nødvendigvis bruker en god del plass på dette i avhandlingen. Likevel kan det sies at man gjerne opererer med begrepene den ”tidlige” og den ”sene” Heidegger, plassert på hver sin side av en vending – eine Kehre – i hans forfatterskap. For øvrig ikke til å forveksle med hans essay ved samme navn: Die Kehre. Det er også med god grunn diskutert om denne ”vendingen” er reell eller ikke. Selv om det ikke er Heideggerfortolkning som er vårt utgangspunkt så fører vårt problemfokus oss ganske raskt inn i en undersøkelse og etterprøving av rene Heidegger-spørsmål. Dermed ender vi likevel med å gjennomføre en fortolkning – slik all bruk av en tenker innebærer tolkning. Muligens står Heidegger i en særstilling på grunn av sin akademisk utradisjonelle stil i de senere skriftene. Hvis vi skal si noe om ”vendingen” så kan det være at vi forstår Heideggers tidlige epoke i lys av hans sene, og at den tidlige samtidig bærer med seg kimen til den sene. Og det er i disse senere skrifter han eksplisitt arbeider med spørsmålet om teknikken – blant annet i et essay ved nettopp dette navnet: Die Frage nach den Technik. For øvrig gjøres ikke noe poeng ut av denne ”vendingen” i selve avhandlingen.
Denne måten å bruke Heidegger er for eksempel i tråd med den som David Farrell Krell legger for dagen i introduksjonen til Basic Writings, som inneholder en del av de viktigste Heidegger-tekstene for vårt vedkommende. Gjennomgående vil vi helst forholde oss til disse ”sene” originaltekstene i det meste av avhandlingen, samt i noe mindre grad til Sein und Zeit. Grunnen til overhodet å bruke Sein und Zeit springer ut av at en god del av hans begreper og tankegods derfra blir viktige i prosessen med å komme til en helhet også i hans tenkning omkring vårt anliggende. Til sammen vil en presentasjon av det for vår del mest relevante fra Heideggers tenkning utgjøre størstedelen av andre kapittel.
Tredje kapittel vil i stor grad være viet et viktig spørsmål når vi arbeider med slike potensielt bakstreverske ting som teknologikritikk og attpåtil med utgangspunkt i Heidegger. Nemlig om det hele dreier seg om bondsk nostalgi eller romantikk. Og i så fall – finnes det likevel noe å bringe med seg videre? Vi skal ikke foregripe dette her, men det ligger i kortene at vi forøker å komme oss gjennom dette og ta det Heidegger sier på alvor. Og akkurat dette velvillige i tolkningen vil kjennetegne hele avhandlingen. Tanken er at vi til slutt skal kunne få øye på en helhet hvorigjennom også delene står fram i et klarere lys. Men i utgangspunktet er det denne helheten vi er mest interessert i: Presenterer Heidegger noe vi kan leve med og ikke minst ta med oss videre inn i framtiden, eller ender det som ”fri diktning” uten verken iboende sannheter eller praktisk anvendbare endringsforslag?
Tanken om hva som faktisk representerer endring er for øvrig gjerne preget av det vestlige menneskets handlekraft og ”effektive” måte å være i verden. Til forskjell fra dette konkrete er Heideggers teori om teknologien noe som baserer seg på at den innehar eller representerer en type ”essens” eller ”vesen” som på visse måter interagerer med mennesket gjennom historien. Det er med andre ord en ”essensialistisk teknologikritikk”. På mange måter kan dette virke som en søkt og fremmed måte å forstå teknologi på, men i forhold til det spørsmålet vi stilte innledningsvis er det ikke nødvendigvis slik. For vi lurer mer på hva teknologien nettopp slik helhetlig forstått ”gjør” med oss enn hva de enkelte ting eller instanser kan medføre av farer eller goder. Slik sett er det i større grad et modernitetskritisk prosjekt vi gjennomfører enn en tradisjonell teknologikritikk.
Når det gjelder det påstått vage og ubrukelige ved de løsningene Heidegger faktisk kommer med så blir målet i fjerde kapittel å sette lys på den tilstanden (les: bevissthetstilstanden) disse skal peke mot. Hva er det vi trenger å beskytte? Her vil det dreie seg om å identifisere den formen for innstilling eller væren-i-verden som i følge Heidegger representerer menneskets egentlige vesen, og dets begrunnelser. I dette vil det naturligvis bli viktig å se på forholdet til de tingene og den teknologien vi omgir oss med. Dette for å koble det mest mulig til virkeligheten heller enn å la det bli et rent abstrakt anliggende, slik det lett kan bli i omgang med Heideggers filosofi. For det ligger også her i kortene at vi mener det kan være verdt å faktisk lytte til det Heidegger har å framføre – å følge linjen helt til endes for å se om vi ender opp enten i rot og selvmotsigelser eller med et rent urealistisk og utopisk oppsett uten videre betydning for det virkelige liv. Er Heidegger kun en fiffig og poetisk anlagt systembygger eller kan hans tenkning faktisk etterprøves ute i verden?
I femte kapittel går vi den nevnte løsningen – Gelassenheit – nærmere etter i sømmene. Hva ligger egentlig i dette å ”la tingene være”? Det synes unektelig å være noe svært vagt, og i vanlig, vestlig forståelse også noe slapt og altfor ”aksepterende” eller ettergivende i dette. Vi skal likevel forsøke å komme nærmere hva det innebærer, og hvordan det konkret kan anlegges i verden, ikke minst skal vi prøve å gi eksempler for å rotfeste det i det konkrete. Og ikke minst stille spørsmålet – kan dette representere den innstillingen som kan sikre mennesket i møte med framtidige teknologier, samfunnsformer og livsplaner vi knapt kan forestille oss? Kan det bevare ”det beste og vesentligste” i oss?
I siste kapittel forsøker vi å løfte den nå forhåpentlig avdekkede helheten opp i et klarere lys for å se på en del viktige innvendinger mot prosjektet som helhet, ikke minst hvordan slike endringer faktisk kan initieres i samfunnet. For det er først og fremst i dette kollektive feltet vi er mest interessert i å finne løsninger. Dette er langt fra å si at individet er mindre viktig, men det er i det kollektive, i tidsånden og i ”trendene” de største filosofiske utfordringene viser seg – både på problemsiden og på løsningssiden. Når vi kommer fram til denne etterlengtede helheten kan det naturligvis vise seg at det dukker opp uforutsette problemer eller at noen av dem vi allerede har sett på vokser seg store og uoverkommelige i det lyset de løftes opp i. Dette er ting vi må ta som de kommer – som en akseptabel risiko ved en slik type prosjekt. Det kan likevel dukke opp verdifulle innsikter på veien – innsikter som også kan bringes med videre i en senere fordypende undersøkelse av de eventuelt nye problemer som måtte oppstå.
Denne risikoen bunner ikke minst i den tentative karakter som den løpende argumentasjonen vil måtte anta, da den tilnærmingen vi har valgt naturligvis krever at vi stadig avgrenser relativt strengt, for eksempel i forhold til den mengde med andre ting vi kunne sagt om menneskets mer konkrete forhold til teknologien og tingene. Men skal det være mulig å komme fram til en noenlunde helhetlig forståelse blir denne avgrensningen en dyd av nødvendighet. Vi ville ellers aldri kunne komme i mål. Det vi må vi være klar over er begrensningene dette medfører – den tentative karakteren det hele får. Gevinsten er forhåpentligvis at vi får mulighet til skjønne, føle og se hvor Heidegger vil med sin teknologikritikk. Håpet at den helheten som etter hvert ventes å tre fram i seg selv kan være av en viss verdi.
Men er det filosofi? I følge Arnfinn Bø-Rygg kaller Arne Næss det en filosofi uten ”vitenskapelige pretensjoner” (i Heidegger, 1973: 130). Dette er sannsynligvis noe Heidegger i minst én forstand ville stille seg helhjertet bak. For han vil nettopp gå utenom dette vitenskapelige og presise. Han vil nærme seg det som for mennesket egentlig betyr noe, det som løfter det opp og bærer det av sted mot et annet domene enn vitenskapen og teknologiens. I denne forstand ville han selv framheve at det er mer filosofi enn det meste annet i vestens historie – nettopp fordi den ikke begrenser seg til ”vitenskapelige pretensjoner”.
Er det da farlig filosofi? Oppgulp fra en mann som feiret Hitler og nasjonalsosialistenes maktovertagelse som en oppvåkning fra det forfalte og som inngangen til en ny tid? La oss forsøke å la helheten tale til oss også om dét.