| dc.description.abstract | Finnes sannhet i det menneskelige liv? Dette essayet er en søkeprosess etter sannhet, sannheten om veien til sannhet i mitt liv og sannhet i Platons filosofi om sannhet. Konklusjonen er at jeg ikke kan vite, men jeg bør tro at sannhet finnes. Om jeg ikke tror at slik sannhet finnes, hvorfor skal jeg da lete? Grunnleggende tror jeg at Platon i moden alder var av samme tro. Vi kan ikke vite, men vi bør tro. Det gjør Platons prosjekt normativt.
Den normative tro er hos Platon fundamentalt basert på en ikke-ignorant menneskelig erkjennelsesprosess der vi benytter våre sanser og vår forstand for å komme nærmest mulig denne sannhet som jeg normativt sett bør tro på. Den menneskelige evne til å erkjenne bygger hos Platon på et samspill mellom sansning og forstand som for ham er den eneste måte å kunne berøre den sanne virkelighet som vi lever det menneskelige liv i. Platon hevder således å kunne si noe som er sant om vår evne til å kunne erkjenne. Vår indre natur kan vi ha en viss sikker kunnskap om, mens den ytre verden kan vi på vårt beste bare ha en sann berøring av.
I Platons Symposium postuleres en menneskelig oppstigningsprosess som en personlig modning og en økt evne til å ha innsikt om seg selv og den verden dette selvet lever i. Prosessen leder til det beste ”sted” å leve et menneskelig liv - ” … there if anywhere should a person live his life, beholding that Beauty.” Oppstigningen er en dobbeltbevegelse der den som virkelig leter finner seg selv, sitt sanne selv, den sanne virkelighet, så langt denne kan erkjennes, og den sanne gud. Å finne veien til dette sted representerer det mest høyverdige for et menneske, mennesket på sitt beste, et sted bare de beste mennesker kan finne. Platon fremstiller Socrates som en slik person og han fremstår som en legemliggjøring av det beste menneske. Platon åpner for tanken om at Socrates, og dermed et slikt menneske, er guddommelig. Eller, enda mer utfordrende, er Socrates en gud? Om Socrates er en gud så kan et menneske være en gud.
Dette essay er en leting etter veien til dette ”sted”. Med ”sted” menes en måte å leve i verden på, en måte å se verden på og en måte å forstå verden på. Kort sagt, en måte å være et selv i verden og en måte å leve dette liv i denne verden. Å leve ”på dette sted” er å leve det liv som gir størst lykke i dette liv. Siktemålet i essayet er å gjøre veien til dette”sted” synlig og fattbart:”the goal of Loving: suddenly he will catch sight of something wonderful in its nature; that Socrates, is the reason for all his earlier labors”. Å se dette stedet er målet for oppstigingsprosessen. På dette sted, ved å leve på denne måte, besitter en det Vakre. Essayet vil søke å synliggjøre hva Platon legger i å se dette vakre sted, noe som viser seg å være å se Platons forestilling av Gud, det Gode og det Gode liv.
Å avmystifisere – ”the final and highest mystery” – kan synes urealistisk ambisiøst. Ikke desto mindre, nettopp dette antar jeg at Platon ønsker at vi som studerer hans verk Symposium skal og bør gjøre. Hvis ikke vi gjør det, er vi ignorante. Men, jeg pålegger meg samme ydmykhet som Socrates selv gjør: ”the only thing I say I understand is the art of Love”. Og hva er kjærlighet, slik det utledes i Symposium? Kjærlighet er å ønske å besitte det gode for alltid, gjennom gjenskapning og fødsel i skjønnhet. Kjærlighet er drivkraften som kan føre et menneske til dette ”sted” å leve. Socrates mener at det eneste han vet er hvordan et menneske kan få kunnskap om å søke det Beste liv. Spørsmålet reiser seg da, hvordan kan han vite dette, når han intet annet vet? Essayet søker å finne en forklaring. | nor |