Abstract
Kulturbegrepet romantikk forbindes av de fleste bare med en kunstepoke som bredte seg utover Europa på 1800-tallet. Men den utløsende faktor for denne bevegelsen var resepsjonen av Kant og Fichtes transcendentale filosofi, blant en gruppe studenter og kunstnere i universitetsbyen Jena i en periode tyskerne gjerne kaller sin Frühromantik . Fremst blant disse unge intellektuelle stod Novalis født Georg Philipp Friedrich von Hardenberg. Han er nok best kjent som dikter, mens hans filosofiske verk byr også på overraskelser for en moderne leser. Han forutser i sine betraktninger rundt språk, sosial interaksjon og kunst, mange av de problemområdene som har opptatt tenkere, særlig i Tyskland, både før og etter Den andre verdenskrig. Men det som skulle bli en skoledannende innsikt, var hans utfordring av en fordom som har fulgt filosofien og vitenskapen siden antikken; at det bare er den logiske tilnærmelsen til verden som kan gi kunnskap. Novalis viser kunsten, og særlig litteraturen, en plass blant de menneskelige aktivitetene som gjør oss hjemme i verden. Den estetiske erfaringen får et eget blikk, som rettes mot verden. Ikke for å stå til tjeneste for kirke eller aristokrati, eller for den som betaler mest for den saks skyld, men for stadig å utfordre vår oppfatning av verden som endelig bestemt som temmet . Kunstverket viser på sitt beste at det alltid finnes nye måter å se verden på. Vitenskapen frigjør mennesket fra de mange pragmatiske hindringene det møter i sitt fysiske og sosiale levemiljø, men den gjør det til prisen av et snevrere menneskesyn. Logiske argumenter trenger definerbare størrelser, og vitenskapen står derfor alltid i behov for å redusere mennesket til noe mindre enn det er. Selvfølgelig skal ikke kunsten erstatte vitenskapen, og følelsene skal heller ikke fortrenge fornuften. Begrepet romantikk brukes ofte om slike tendenser, men uten grunnlag i Novalis tenkning. Han fremhever bare kunstens evne til å vise at mennesket ikke lar seg redusere til noe annet.
Oppgaven består av en lesning av Kant og Fichte gjennom romantikkens øyne, og en utvikling av noen av de tankerekkene Novalis førte ut av deres verker. Formålet har vært i en norsk språkdrakt å etablere Novalis intellektuelle identitet, også utenfor skjønnlitteraturen.