Abstract
På midten av 1960 tallet meldes det fra Schwarzwald om filosofiens slutt og metafysikkens fullendelse. På samme tid proklameres det fra Paris at metafysikken er inne i sin lukning. På tross av disse påstandenes hentydninger om den vestlige filosofis endelige avslutning, vil jeg i stedet vise at Martin Heideggers begrep om metafysikkens fullendelse (die Vollendung der Metaphysik) og Jacques Derridas begrep om metafysikkens lukning (la clôture de la métaphysique), på langt nær er apokalyptiske begreper, men snarere epokebetegnelser på vestens 2500 år lange filosofihistorie fra antikken og frem til i dag. Som sådan finner de sin berettigelse som betegnelser på en hel tradisjon og ikke som forhastede proklamasjoner om denne tradisjonens endelige slutt.
Som betegnelser på en epoke henter både metafysikkens fullendelse og metafysikkens lukning sine resurser fra en tenkning som bestemmer den vestlige metafysikk som en presensmetafysikk eller logosentrisme. Mens Heidegger presiserer at vestens filosofi i det store og hele er dominert av grekernes opprinnelige bestemmelse av det værendes væren som noe nærværende i nåtid, vektlegger Derrida på sin side at denne nærværstenkningen samtidig søker seg mot et fullendt og entydig logos.
Jeg tar utgangspunkt i Heideggers forsøk på å overvinne den tradisjonelle metafysikken via en fenomenologisk undersøkelse av muligheten for å stille spørsmålet om værens mening. Dermed gjennomgår jeg fenomenologiens tre komponenter - reduksjonen, konstruksjonen og ikke minst destruksjonen, som nettopp er et forsøk på en kritisk dekonstruksjon av den vestlige metafysikks tradisjonelle begrepsbruk. Til slutt vil jeg vise hvordan begrepet om metafysikkens fullendelse oppstår som en erkjennelse av umuligheten av å finne et ståsted utenfor den filosofiske tradisjon.
Jacques Derrida, som ikke anvender fenomenologien som en metode, kommer likevel frem til liknende resultater gjennom flere dekonstruktive lesninger av Edmund Husserls tekster om fenomenologi. I første omgang viser han hvordan Husserls fenomenologi innholder en marginal teknisk term om lukning (clôture) som Derrida senere utvider til å gjelde for hele den filosofisk tradisjon. Derrida hevder at fenomenologien søker å overskride den vestlige metafysikk ved å søke å fundere en ny grunn et nytt epistemologisk grunnlag eller en ny fundamental grunn og at den dermed allerede gjenspeiler en tendens som alltid har vært til stede innenfor metafysikken, nemlig forsøket på å lukke alle meninger og betydninger om et entydig logos. Derrida kaller denne doble bevegelsen mellom åpning og lukning for lukningens problem (le problème de la clôture) og at den markerer en problematikk som har vært til stede siden filosofiens opprinnelse som metafysikkens lukning.
Helt til slutt viser jeg hvordan begge disse epokebestemmelsene av vestens metafysikk som metafysikkens fullendelse eller metafysikkens lukning, på langt nær fordrer en tenkning som proklamerer den filosofiske eller metafysiske tenknings undergang, men snarere en tenkning som nettopp tenker innenfor de rammene metafysikken og filosofien har strukket opp for seg selv. For Heidegger må denne tenkningen finne sted som en værenstenkning som på tross av at den tenker metafysisk, likevel må evne å tenke metafysikkens grunn. For Derrida finner denne tenkningen sted som dekonstruktive lesninger av tradisjonens tekster.