Sammendrag
Jeg har i denne oppgaven gitt en presentasjon av Tino Sehgals kunstpraksis fra 1999 til 2009. I denne perioden har Sehgal endret sin praksis fra å være en aktør på scenekunstfeltet, til å bli en iscenesetter i kunstinstitusjonen. Etter sitt møte med kurator Jens Hoffman i 2001, har Sehgal stort sett plassert sine produksjoner i en kunstinstitusjonell sammenheng. I samme periode som han entret kunstfeltet, begynte han å kommentere kunstens tradisjonelle produksjonsapparat. Sehgal ville med sin kunst presentere alternative metoder å produsere på kunst på, som ikke var tilknyttet materiell produksjon. Sehgal utvikler derfor et sett med regler i møte institusjonen, betrakteren og offentligheten. I institusjonen skal verkene hans produseres og oppløses samtidig, og derfor iscenesetter han personer til situasjoner basert på muntlig og gestisk kommunikasjon med betrakteren.
Jeg har i oppgaven anvendt Tyler Coburns begrep om Sehgals kunst, ”rulebased situations”, og oversatt det til ”regelbaserte situasjoner” på norsk. Disse regelbaserte situasjonene tvinger seg på besøkeren, og flere av verkene trenger en betrakters deltakelse for å være regnet som fullendt av kunstneren. Deltakelse i Sehgals situasjoner kan være å delta i en samtale, diskusjon eller lek. Jeg har vist i oppgaven at Sehgals relasjon til offentligheten er komplisert. Kunstneren tillater ingen form for materiell produksjon, dokumentasjon og reproduksjon av situasjonene sine. Det vil si at all publisering av og refleksjon over Sehgals praksis må baseres på erindring fra besøket.
Jeg har underveis i oppgaven forsøkt å problematisere Sehgals praksis i lys av noen etablerte kunsthistoriske problemstillinger, for så å plassere ham i en kunstnerisk tradisjon, og til slutt analysere hans prosjekt i lys av sin egen samtid. Jeg har benyttet meg av Walter Benjamins analyse, The work of art in the age of mechanical age, der han viser at kunstens aura utfordres når et verk endres fra å være én original, til å bli masseprodusert. I oppgaven brukes Benjamins analyse, for å vise det problematiske med å definere Sehgals kunst som originale eller masseproduserte verk. Jeg sammenligner deretter Sehgals praksis med en rekke performative og konseptuelle praksiser i perioden 1965-75, som også utforsker alternative måter å produsere kunst på. Disse praksisene endrer kunstverkets materialitet, ved blant annet bruke å kroppen og temporære installasjoner som sine medier. Sehgal skiller seg ut fra de nevnte praksisene, ved å forby all form for dokumentasjon og reproduksjon av kunstverkene sine. Den situasjons- og informasjonsbaserte kunsten på seksti- og syttitallet trengte dokumentet – verkets sekundære informasjon, for å kunne opprettholde sin status som varer i kunstinstitusjonen. Mye peker mot at Sehgal gir avkall på dokumentasjon for å kunne produsere varer i opplevelsesform innenfor kunstinstitusjonen. I siste kapittel av oppgaven gikk jeg derfor nærmere inn på hva Sehgals muntlige medium og hans avkall på dokumentasjon egentlig betyr. Jeg kom frem til at Sehgals bruk av muntlig tradering som verksform blir et paradoks, når han i samme stund ønsker å kontrollere verkenes videre tradering. Jeg benyttet meg av Walter J. Ongs, Roland Barthes og Jacques Derridas tekstteorier, som innebærer at en tekst er avhengig av å bli lest, kommentert og forskjellsprodusert for å kunne defineres som en tekst. Teoretikernes tekstbegrep utfordrer dermed Sehgals bruk av deltakelse i verkene sine, fordi han kontrollerer hvilken form fremtidige spor av hans verk får materialisere seg i. Oppgaven plasserer derfor Sehgals paradoksale deltakerorienterte verk i et opplevelsesøkonomisk perspektiv, hvor objektbaserte varer er erstattet med opplevelser. I oppgaven har jeg derfor presentert tre mulige måter å definere Sehgals praksis ut i fra. Sehgals bruk av kontroll og sensur i kunsten, kan bety at han arbeider ut fra en fascinasjon over opplevelsesformens muligheter, eller at han vil dekonstruere de kjennetegnene som legges i en definisjon av opplevelsesformen. Min siste og mest pragmatiske forklaring på hvorfor Sehgal velger å anvende seg av kontroll og sensur i sine deltakerorienterte verk, er at disse grepene blir hans eneste mulighet dersom verkene skal være abstraherte varer, altså opplevelser, innenfor kunstinstitusjonen.
Konklusjonen jeg utformer på bakgrunn av denne oppgaven, er at Sehgals praksis viser at det trengs en ny gjennomgang av hvilke kriterier vi bør legge til grunn for en diskusjon om autentisitet og deltakelse, i møte med situasjons- og informasjonsbasert kunst, der all form for resepsjon og forskjellproduksjon kontrolleres.