Sammendrag
Denne masteroppgaven er en undersøkelse av den såkalte lekekamerapraksisen. Dette er en bestemt fotografisk snapshotpraksis basert på visse lavteknologiske kompaktkameraer og analog filmteknikk. Slike billige fotoapparater i plast nyter i dag høy kultstatus, og Diana, Holga og Lomo er noen av de mest representative av disse.
Praksisen må sees som en aktør innenfor en større optisk-reduksjonistisk, eksperimentell bevegelse, som definerer seg som et alternativ til samtidens rådende, fotografiske utvikling, som forfekter høyteknologi, perfeksjonisme og kontroll. Retningen dyrker i stedet en abstrakt billedform, basert på en forenklet teknologi med utpreget ”low fidelity” karakter, og en lekende, eksperimentell og intuitiv metode.
Et hovedanliggende i oppgaven er å kartlegge vekselvirkningen mellom teknologi, metode og estetikk. Fordi teknologien anses som en signifikant og betydningsfull faktor, vektlegges derfor en systematisk teknologisk analyse i tilnærmingen. Dette representerer en noe utradisjonell vinkling, med tanke på at kunsthistoriske studier ofte har et estetisk perspektiv. En abstrakt fotografisk billedestetikk med lav grad av representasjon, gjør dette forskningsmaterialet atypisk mediemessig, og reiser uvilkårlig intrikate spørsmål av ontologisk art, med implikasjoner for ikonografi og resepsjon.
I en fotohistorisk jakt på lekekameraets grunnleggende utforming, snapshotet, undersøkes først dets opprinnelse og form slik det manifesterte seg innenfor det tidlige amatørfotografiet på slutten av 1800-tallet.