Abstract
OPERA, GEOGRAFI OG KJÆRLIGHET - OPERA SOM SYMBOLPOLITIKK
Masteroppgave i teatervitenskap av Nina Christine Badendyck
Levert våren 2008, Institutt for kulturstudier og orientalske språk (IKOS), Universitetet i Oslo
SAMMENDRAG
Oppgaven trekker opp linjene i norsk kulturpolitikk fra 1999, da Stortinget fattet vedtaket om å bygge nytt operahus i Bjørvika og utvikle en plan for opera og ballettformidling i Norge, frem til Den Norske Opera & Ballett åpnet i april 2008.
Badendyck viser at gjennom å reise et monumentalt operabygg i Bjørvika ble oljekapital omdannet til kulturell kapital, slik at nasjonen Norge fikk sin ferdigstillelse som europeisk kulturnasjon. For at operaen skulle bli det nasjonale symbolet den var tenkt å være, måtte operakunsten rekodifiseres fra å være den dominerende klassens uttrykk, til å bli en kunstform for hele folket og hele landet. Hele landet måtte få sine operavirksomheter for at balansen mellom sentrum og periferi, eller mellom Oslo og distriktene, skulle opprettholdes. Samtidig var det avgjørende at det nye operahuset ble lagt noen meter øst for Akerselva, som representerer den symbolske grensen mellom ulike klasser i Oslo.
Hun viser videre spenningene mellom de ulike feltene i samfunnet, med spesielt fokus på feltet for kunst og kulturproduksjon, det byråkratiske feltet og det politiske feltet, og hvordan dette kommer til uttrykk gjennom ulike verdier, koder og kulturer i feltene, og ikke minst hvordan det kommer til uttrykk gjennom hvilke prioriteringer som gjøres.
Hun viser hvordan dramaet utspilles i det norske operalandskapet; hvordan noen av de 12 distriktsoperaene blir helter, andre får biroller, noen blir gift og lever lykkelig med hverandre, mens andre dør før siste akt er omme.
Badendyck beskriver det nye norske operalandskapet og ser hvilke utfordringer de nye operaene har mht kunstnerisk profil, organisering og bemanning, økonomi og prioriteringer for en framtidig utvikling. Men Den Norske Opera & Ballett og de nye operaene har en felles utfordring…for det viser seg at opera er en kunstform de fleste i Norge ikke vet hva er, og som bare en liten prosent ønsker å bli kjent med.
Med en nasjonal premissleverandør som ikke har fokus på kunsten og utvikling av ny operadramatikk, men kun på organisatoriske løsninger, fremstår operapolitikken i dag først og fremst som en symbolpolitikk.
Opera er en kunstform få ville ha, men som vi alle har fått,
og forhåpentligvis vil bli glad i!