Abstract
SAMMENDRAG
Da avantgardekomponisten Karlheinz Stockhausen kom med sin famøse påstand om at terrorangrepet 11. september 2001 var vår tids største kunstverk, vakte det enorme reaksjoner. Tid er gått siden dette, og gjennom avstand i tid har det modnet seg fram et behov for alternative tolkninger av angrepet, og hendelsene etter dette. Jeg har i denne oppgaven valgt å gi en estetisk tolkning av terrorangrepene, og den politiske retorikk i etterkant. Jeg mener at dette er et perspektiv som kan fortelle noe, ikke bare om selve fenomenet terrorisme eller terroraksjoner, men om de konsekvenser estetikkens virkemidler kan føre til når de bringes ut av sin kontekst. Oppgavens problemstilling er lik oppgavens tittel: Var 11. september vår tids største kunstverk? En konsekvensvurdering av bruk og misbruk av teatrets og kunstens estetikk i den politiske retorikk.
Teaterantropologen Richard Schechners teori omkring det estetiske og det sosiale drama, og den gjensidige avhengigheten mellom disse, har inspirert meg til å belyse forholdet mellom estetikk og politikk, og dermed også forholdet mellom det fiksjonelle og det virkelighetsnære. I møtet mellom det sosiale og det estetiske finnes det, slik jeg oppfatter det, en pulserende funksjon bestående av medierte, iscenesettende og retoriske elementer som påvirker flyten mellom disse to områdene i vår kultur.
Den vestlige kultur har en tendens til å estetisere sine omgivelser. Gjennom media blir tilværelsen preget av det iscenesatte. Dette påvirker vårt forhold til identitet, og i særdeleshet hos politikere som lever av, i og med medias søkelys. Iscenesettelsen påvirker også språket, og derved også den politiske retorikk. I en verden hvor kunsten forsøker å bryte ut av kunstinstitusjonen, og hvor politikken låner sine strategier fra teatrets og kunstens estetiske virkemidler, opplever vi en stigende grad av utydeliggjøring omkring hva som er fiksjon og hva som er virkelig.
I oppgavens del II foretar jeg en analyse av president George W. Bush jr.’ ”State of the Union” tale til kongressen februar 2002. Talen er preget av terrorangrepet året før, og USAs oppfordring til krig mot terror. Målet for denne analysen er å vise hvordan estetiske virkemidler blir benyttet i fremføringen av talen, og å peke på hva slags politiske konsekvenser dette kan medføre.
I oppgavens siste og konkluderende del gjennomfører jeg en konsekvensvurdering av sammenblandingen mellom det estetiske og det sosiale drama. Hva skjer når man iscenesetter politiske handlinger, ofte med alvorlige konsekvenser, som om de ikke hadde konsekvenser?