Abstract
Moderne oppsetninger av barokkopera – Et fruktbart paradoks
Jeg har et ønske om, og en tro på at opera kan være noe mer enn elitekulturens underholdning – noe annet enn ”fiffens kino”. Opera skal være en del av, og et uttrykk for vår kultur. Den skal utfordre oss, opplyse oss og skape debatt. Men dersom opera skal være en del av vår nåtidige kultur, hvorfor skal vi stadig se de samme gamle verkene? Og ikke bare ser vi de samme gamle operaene fra hundre eller to hundre år tilbake, de siste femti årene har vi for alvor begynt å ta for oss av de riktig gamle operaene, noen av dem over fire hundre år gamle. Men kan en fire hundre år gammel opera som for eksempel Claudio Monteverdis L’Orfeo bli et uttrykk for vår moderne kultur?
I denne oppgaven skal jeg altså belyse fenomenet med moderne oppsetninger av barokkopera. Slike oppsetninger har en tendens til å vekke ganske mye harme, og mange tilskuere lar seg provosere over hvor lett noen regissører synes å ta på det opprinnelige verket. Og når det gjelder oppsetninger av barokkopera er det et annet aspekt som også er interessant å trekke frem, nemlig det at musikken ofte blir fremført med den aller største respekt for historiens musikalske konvensjoner. En modernisering av en barokkopera risikerer dermed å bli en splittet affære der det musikalske tilsynelatende kommer til oss rett fra barokken, mens det sceniske i aller høyeste grad er fra vår egen tid. Denne splittelsen kan være en utfordring for oss tilskuere: Hvordan skal vi forstå operaen? Hva handler den om? Er den moderne eller barokk, eller kanskje begge deler?
Slik jeg ser det er det nettopp ved å utfordre oss at opera kan bli ”noe mer” for oss. Når vi ikke umiddelbart forstår det som skjer på scenen, eller sammenhengen mellom det musikalske og det sceniske, eller for den saks skyld sammenhengen mellom det sceniske uttrykket og det vi trodde operaen handlet om, må vi begynne å lete etter svarene selv. Dersom vi er åpne for nye sammenhenger og overraskende vendinger vil vi kunne engasjere oss som medskapere i operaen – ikke bare observatører. Og gjennom vår aktive deltagelse i realiseringen av operaen, relaterer vi den til oss selv, til vår kultur og til våre forutinntatte holdninger. Den innsikten operaene gir oss, vil altså kunne utvide vår forståelse av både historien og oss selv. På samme måte vil stadig nye generasjoner med operagjengere relatere operaene (enten de er fra barokken, romantikken eller fra det som nå er vår samtid) til dem selv og deres historiske sammenheng.