Abstract
I denne oppgaven tar jeg utgangspunkt i fire kabaretforestillinger, fremført på scener i Oslo, gjennom vårsesongen 2009. Jeg arbeider ut fra en vid definisjon av kabaretteater. Mitt datamateriale inkluderer ikke kabareter satt opp på klubber som betegner seg som homse/lesbe klubber. Oppgaven ser på hva de store, ”ikke-kontroversielle” scenene uttrykker når det gjelder kjønn og maskulinitet. Forestillingene som studeres er:
‟Lene for President,‟ med Lene Kongsvik Johansen, satt opp på Latter i Oslo.
‟Damenes aften‟ med Sturla Berg Johansen, satt opp på Chat Noir.
‟Vi Menn‟ skrevet av Linn Skåber og Shabana Rehman, med et skuespillerensemble bestående av 6 mannlige skuespillere. Satt opp på Oslo Nye teater.
‟Sommerlatter‟ med Simon Andersen og Stig-Werner Moe, satt opp på Latter i Oslo.
Problemstillingen er: Hvordan konstrueres maskulinitet på Oslos kabaretscene? Denne belyser jeg med Raewyn Connells maskulinitetsteori som hovedverktøy. Hun forklarer at det finnes mange ulike maskuliniteter i en kultur. Disse er historisk- kulturelle størrelser som hele tiden forholder seg til hverandre. Connell identifiserer fire ulike maskulinitetsposisjoner som står i et i et spesielt maktforhold til hverandre: Hegemonisk, underordnet, marginalisert og medvirkende maskulinitet. Jeg undersøker, og analyserer, hvordan disse spilles ut i de ulike forestillingene. I tillegg støtter jeg meg til queer teoretiske begrep, som ”heteronormativitet.” Med ”heteronormativitet” menes en forestilling om at alle er heteroseksuelle, og at den naturlige måten å leve på er heteroseksuell. Connell er opptatt av maktrelasjonene mellom maskuliniteter, og relasjonen homo- hetero er en viktig relasjon, som jeg ser nærmere på. Hvordan lekes det med kjønn i kabaretteatret? Og hvilke kriser i maskulinitet kommer frem på scenen? Dette er spørsmål som hjelper meg til å belyse oppgavens problemstilling.
Oppgaven setter det sceniske i relasjon til samfunnet, og trekker frem eksempler fra avisartikler, nyhetsbildet, og aktuell forskning. Jeg ønsker å sette fokus på kabaretteatret som en viktig kulturtradisjon i Norges historie. Samtidig vil jeg sette fagfeltet teatervitenskap inn i et maskulinitetsperspektiv, og vil vise hvordan maskuliniteter spilles ut, og konstrueres på scenen. Samtidig ønsker jeg å si noe om sosiale forestillinger om kjønn, og vise hvordan kabaretteatret er et samtidsmedium som setter fokus på tendenser og forandringer i samtiden.