Abstract
Fantasysjangeren har siden Tolkien og Lewis gav ut sine fantasyromaner utviklet seg til å bli en stor og populære sjanger. De to tidlige pionerene var personlig kristne og skrev romaner i tråd med sin tro. De har satt dype spor etter seg i sjangeren. Senere fantasyforfattere har ikke nødvendigvis samme religiøse tro, men følger fortsatt konvensjonene som ble utarbeidet av de to tidlige forfatterne.
I denne oppgaven ser jeg nærmere på hvordan religion brukes i dagens
fantasylitteratur. Det viser seg at religion er viktig for sjangeren på flere ulike måter. Religion blir brukt som et litterært virkemiddel med flere funksjoner. Ved å gi sekundærverdenen historier om guder som skapte verdenen, menneskene og de andre rasene, som alver og dverger, brukes religion til å skape en indre sammenheng, forklare det uforklarlige og gi håp og motivasjon til karakterene og folkene i sekundærverdenen. Tolkien var opptatt av at høydepunktet i fantasy er den gode katastrofen, en interaksjon mellom det overnaturlige og det naturlige, som fører til en uventet redning. Denne gode katastrofen gir en følelse av glede og håp som leseren kan ta med seg inn i sin egen verden.
Sekundærverdenen kan tolkes som et hellig sted som leseren kan tre inn i og da kan leseren oppleve å være samtidig med gudene. Det gjør at Mircea Eliades teorier om hellig tid og hellig rom er aktuelle når man ønsker å forstå hvorfor sjangeren har blitt populær blant lesere med svært ulik religiøs bakgrunn. Religion som et litterært virkemiddel gir forfatteren muligheten til å ta opp mange temaer som er knyttet til religion og etikk. Et viktig tema som er til stede i mytopoetisk fantasy er god og ondt, jeg vil se på hvordan det blir knyttet til
guden og dermed blir en diskusjon om religiøse verdier. Jeg har tatt utgangspunkt i David Eddings’ Profetiens utvalgte, Raymond E. Feists
Magikerens lærling og Elizabeth Moons Krigerens troskapsed. I tillegg trekker jeg inn forfattere som Ursula Le Guin, Philip Pullman, J.K. Rowling, C.S. Lewis og J.R.R. Tolkien.