Abstract
Formålet med denne oppgaven er å studere inntektsulikhet, med spesielt fokus på økonomisk fattigdom. Tidligere inntektsulikhets- og fattigdomsstudier har ofte tatt utgangspunkt i et standard inntektsbegrep basert på kontantinntekter. Men dermed har en ikke medregnet det store velferdstilbudet som det offentlige produserer og tilbyr i Norge i dag. Vi integrerer derfor en del av velferdsstatens tjenestetilbud i inntektsbegrepet, nemlig de kommunale velferdstjenestene og somatisk spesialisthelsetjeneste. Ved en slik tilnærming vil tallfestingen av inntektsulikhet og fattigdom gi en mer fullstendig beskrivelse av den økonomiske fordelingen av velferd i Norge.
Det er et mål med studien å vie plass til de ulike teoretiske debattene og problemene knyttet til operasjonaliseringen av de teoretiske definisjonene. Vi gjennomgår derfor den samfunnsøkonomiske litteraturen på feltet i kapittel 2. Her fremlegger vi også vårt valg av metode for å undersøke ulikhet og fattigdom. I kapittel 3 presenteres metoden for verdsetting av spesialisthelsetjenestene og kommunal velferdsproduksjon, samt dataene som benyttes i studien. I kapittel 4 og 5 legger vi fram funnene for henholdsvis fattigdom og inntektsulikhet. Vi har valgt å inkludere et eget kapittel med samfunnsøkonomisk kritikk av denne typen studier, men dog òg med forslag for ny metode som imøtegår deler av kritikken. Derfor vies det plass til en ny metode for beregning av slike forsikringsordninger som helsetjenestene blir sett på som i kapittel 6 med respektive resultater.
Vi fant at sannsynligheten for å bli definert som fattig ble redusert av inklusjon av kommunale velferdstjenester. Sannsynligheten ble ytterligere redusert i det vi inkluderte en helseforsikring i folks utvidete inntekt. Det viste seg òg at få ble definert som ikke-fattige ved kontantinntekter, men fattige ved utvidet inntekt. Dette er i samsvar med tidligere studier.
Vi presiserte at det var en utfordring for verdsettingen av helsetjenestene at vi ikke maktet å skille mellom hvorvidt forskjeller i verdi på helseforsikringen mellom fylkeskommuner skyldtes ulik kvalitet eller effektivitet. Vi satte derfor opp to anslag på verdien av helseforsikringen og foreslo at det ene kunne tolkes som at fylkene hadde lik kvalitet i helseproduksjonen, men at effektiviteten varierte. I det andre anslaget var tolkningen motsatt. Disse to ytterpunktene i tolkningen av forskjellene i verdien på helseforsikringspremien mellom fylkene har teoretisk interesse. Vi fant at det var forskjeller i fattigdomsforekomsten mellom fylkene når vi estimerte fattigdommen med disse to tolkningene av helseforsikringen.
I kapittel 6 viste vi til at tidligere studier har blitt kritisert for ikke å ha tatt innover seg utfordringene knyttet til kvalitet og effektivitet i produksjonen. Det er derfor nødvendig for kommende studier å ta opp denne problematikken mer eksplisitt og forsøke å etablere metoder for å skille mellom kvalitets- og effektivitetsforskjeller i produksjonen av offentlig velferdstjenester. Siden vi har som mål at metodene vi utarbeider skal kunne benyttes til sammenlikninger mellom ulike land, uavhengig av produksjons- og finansieringsregime, viste vi at det òg er utfordringer knyttet til verdsettelse av velferdstjenester som organiseres som private forsikringsordninger. Derfor må en arbeide videre med utviklingen av metoder for verdisetting slik at sammenlikningsmulighetene både innad og mellom land blir mer fornuftige.
På tross av at eldre har høy sannsynlighet for å bli regnet som fattige ved bruk av kontantinntekter og EU-skala, med 60 prosent fattigdomsgrense og med sin vektlegging av stordriftsfordeler, ble fattigdommen blant denne gruppen så å si eliminert i det vi inkluderte helseforsikringen og de kommunale velferdsgodene. Årsaken er at både pleie- og omsorgs- og spesialisthelsetjenestene utgjør store beløp for eldre mennesker. Vi viste videre at inntektsulikhetsanalysene er svært sensitive for hvilken skala en benytter i verdsettingen av det utvidete inntektsbegrepet; ved bruk av SRM-skala blir velferdstjenestene forbrukt mest av de øvre midlere lagene i inntektsfordelingen, men forbruket blir derimot skjøvet mot toppen i inntektsfordelingen i det vi benyttet OECD-skalaen. Resultatene fra beregninger med EU-skalaen havnet mellom de to andre skalaene. Dette har sammenheng med at eldres inntekter blir verdsatt høyest ved bruk av OECD-skalaen, og lavest med SRM-skalaen. Årsaken til dette er skalaenes ulike vektlegging av stordriftsfordeler som husholdet antas å ha i sitt forbruk. Dette kan sies å gjøre konklusjonene mer usikre, siden resultatene varierer betydelig. Funnet tilsier imidlertid etter vår mening at en burde benytte flere skalaer i slike inntektsulikhetsanalyser, fordi de ulike skalaene kan bidra til å kaste lys over ulike sider ved inntektsulikheten.
At eldre blir avgjørende for hvordan velferdstjenestene blir forbrukt av de ulike lagene i inntektsfordelingen motiverte en diskusjon om hvorvidt det var fornuftig at eldres utvidete inntekt ble relativt større enn andre grupper kun fordi deres sannsynlighet for å bli syk eller pleietrengende er høyere. Nettopp fordi mennesker i forskjellige aldersgrupper har ulike behov, og behovene varierer systematisk over livsløpet har de eldre behov for mer pleie-, omsorgs- og helsetjenester enn yngre mennesker. At en gammel person blir rikere enn en ung person med like kontantinntekter i våre analyser, kun fordi den gamle har høy sannsynlighet for både å bli syk og være pleietrengende, er en utfordring for studiet vårt. Derfor foreslo vi en metode for inkludering av en ny ekvivalensskala som tok hensyn til ulike behov i ulike grupper i samfunnet. Fattigdomsreduksjonen ble betydelig mindre idet vi korrigerte for behov. Når vi antok høye behov for offentlige velferdstjenester i befolkningen økte fattigdomsforekomsten i forhold til ingen behovskorrigering. Videre viste funnene at mens vi uten behovsjustering fant få nye fattige ved utvidelse av inntekten, ble mange nye individer definert som fattige når vi korrigerte for behov for velferdstjenester. Resultatene viste samtidig at beregningene var sensitive for hvilket tjenestenivå en mente var nødvendig for å dekke folks behov. Selve behovskorrigeringen tok utgangspunkt i det allerede eksisterende offentlige tjenestenivået. Svakheten med denne metoden er at vi da setter vår lit til at kommunene og fylkeskommunenes kapasitet til å identifisere behovsnivået i befolkningen, med disse institusjonenes budsjett- og informasjonsbegrensninger. Her er det med andre ord både nødvendig og store muligheter for å utarbeide nye metoder for beregning av ulike gruppers behov for offentlige velferdstjenester.
Nobelprisvinner Amartya Sens analyser av kapabilitet og funksjonalitet har vært et gjennomgående tema i hele oppgaven. At hans kapabilitetsbegrep inneholder friheten enkeltindividet har når det lever sitt liv har interessert oss. Imidlertid er det knyttet store utfordringer til operasjonalisering av hans teoretiske definisjoner. Blant annet pekte vi på at valget og vektingen av de ulike kapabilitetene er vanskelig å gjennomføre i praksis. Flere sentrale forsøk på empirisk forskning med hensyn på Sens kapabilitetsbegrep har benyttet seg av subjektive spørreundersøkelser (se for eksempel Anand et al. (2007, 2009), Brandolini og D’Alessio (1998)). En innvending mot bruk av denne type data er at, i henhold til Sen, folk tilpasser seg sin egen livssituasjon. Ved bruk av mer objektive data må en imidlertid som forsker gjøre en rekke valg i operasjonaliseringen som raskt kan oppleves som vilkårlige. Dette er derfor den tredje retningen vi mener at forskere som bedriver samfunnsøkonomiske analyser av ulikhet burde arbeide videre med.