Sammendrag
En av de mest oppsiktsvekkende endringene innenfor pengepolitikken de siste 10-15 årene har vært sentralbankenes vilje til å kommunisere med offentligheten. Der det tidligere var hemmelighetshold og bevisst tåkelegging er det nå sentralbanker som publiserer sine egne prognoser for styringsrenten. I denne oppgaven tar jeg for meg problemstillinger knyttet til sentralbankers kommunikasjon og publisering av rentebaner. Oppgaven er ment som en teoretisk studie der jeg belyser problemstillingen ut ifra eksisterende faglitteratur.
Siden sentralbanker historisk sett har vært så motvillige til å kommunisere hvorfor er det nå et ønske om åpenhet, hva er motivasjonen bak? I oppgaven har jeg trukket fram to hovedårsaker som jeg mener er de viktigste argumentene for økt kommunikasjon fra sentralbankene.
Det første argumentet er at sentralbanken som samfunnsinstitusjon har en plikt til å informere offentligheten om hvordan den opererer. Økt åpenhet, og da spesielt åpenhet rundt hvilke mål sentralbanken styrer etter, vil gi offentligheten bedre mulighet til å overvåke sentralbanken. Dette gir sentralbanksjefen og hovedstyret økte incentiver til å gjøre sitt ytterste for å nå målene som er satt og det gir myndighetene mulighet til å handle hvis disse målene ikke er godt nok møtt.
Det andre hovedargumentet for økt kommunikasjon er ønsket om å styre forventninger. Viktigheten av forventninger for økonomiske beslutninger er blitt tydeligere og tydeligere. Med innføringen av inflasjonsmålregimet har mange sentralbanker sett verdien av å kunne påvirke forventningene og at kommunikasjon spiller en viktig rolle i å gjøre dette.
Hvordan kan så sentralbanker påvirke forventningene? Et konkret uttalt inflasjonsmål er en mulighet. Ved å gå ut med et tall på hva sentralbanken ønsker at inflasjonen skal ligge på over tid prøver sentralbanken å forankre de langsiktige inflasjonsforventningene. Dette er viktig for langsiktige økonomiske beslutninger og kan øke stabiliteten i økonomien.
Forventninger til inflasjon, rente, arbeidsløshet og så videre er også viktig for økonomiske beslutninger og er noe sentralbanken kan påvirke blant annet ved å øke pengepolitikkens forutsigbarhet. Dette kan gjøres ved å gi direkte informasjon om fremtidig rentesetting, som for eksempel rentebaner, eller mer indirekte ved å øke forståelsen for hvordan sentralbanken opererer. Siden risikoen for å overraske de økonomiske aktørene øker når rentesettingen endrer seg har jeg tatt med to eksempler på hvordan sentralbanken i USA og Norge har forsøkt å bøte på dette ved bruk av kommunikasjon.
Med sin evne til å påvirke økonomien gjennom forventninger kan en spørre seg om kommunikasjon er blitt et virkemiddel i seg selv? Mer presist er det kanskje å se på det som at sentralbanken har funnet en ny måte og bruke eller utnytte det viktigste virkemiddelet de allerede har, renten. Gjennom kommunikasjon og informasjon om kommende renteøkninger kan sentralbanken kjøle ned økonomien allerede før renten faktisk er hevet, hvis markedet tror på økte renteutgifter framover. På samme måte kan sentralbanken stimulere til økt forbruk ved å signalisere kommende rentekutt. Dette er et viktig hjelpemiddel når renten nærmer seg null og er i ferd med å brukes opp. Løfter om vedvarende lav rente kan ha en ekspansiv virkning selv om renten ikke kan senkes ytterligere.
Hvilke betingelser må så oppfylles for at kommunikasjonen skal virke som den skal? For at informasjonen sentralbanken kommer med skal ha noen virkning er den nødt til å registreres av de økonomiske agentene. Så hvor stor påvirkningskraft har så sentralbankens kommunikasjon på husholdningers og markeders forventninger? Hvor mange privatpersoner som følger med på rentebaner og pressekonferanser fra sentralbanken er vanskelig å svare på, men det er nok langt i fra alle. Dette er heller ikke nødvendig. Hvis sentralbankens informasjon blir oppfattet og etterfulgt av markedene vil husholdningene påvirkes via disse, gjennom for eksempel økt utlånsrente eller mindre tilbud av lån. Jeg vil vise til noen undersøkelser som er gjennomført for å finne ut hvor stor påvirkningskraft rentebaner har på markedets forventninger.
For at informasjonen som kommer fra sentralbanken skal tas til etterretning er den nødt til å være troverdig. Dette gjelder også inflasjonsmålet. De langsiktige inflasjonsforventningene vil bare forankres til målet hvis det er tro på at sentralbanken er i stand til å oppnå det den har satt seg fore. En oppadgående rentebane vil også bare ha en kontraktiv effekt hvis det private tror det er sannsynlig at denne vil følges.
Dårlig fungerende kredittmarkeder kan redusere denne troverdigheten og derfor gjøre kommunikasjonen mindre effektiv.
Hvilke negative sider er det så ved åpenhet? En grunn til at det tidligere var svært begrenset med informasjon fra sentralbankene var troen på at åpenhet ville redusere effektiviteten til pengepolitikken. Dette er at argument som til en viss grad er blitt hengende igjen fra tidligere regimer og har mindre relevans for en sentralbank med inflasjonsmål.
Feiloppfattelse av kommunikasjon er derimot et flittig brukt argument mot spesielt publisering av rentebaner. Rentebanene kan for eksempel bli oppfattet som løfter som så blir brutt hvis sentralbanken ikke følger opp.
Feilestimater kan også forekomme og disse vil kunne få større konsekvenser for økonomien hvis det er offentlig informasjon enn privat.
Det kan også tenke seg at å publisere en rentebane gjør hovedstyret i sentralbanken mindre kapable til å revaluere egne beslutninger og prognoser.
Hovedstyrets beslutningsprosess kan også by på problemer. Å komme til enighet om en rentebeslutning kan være vanskelig nok i en stor komité om man så ikke skal bli enige om sannsynlig rentesetting lengre fram i tid også.
Til slutt i oppgaven, før jeg kommer med noen konkluderende bemerkninger, ser jeg på muligheter for å øke åpenheten ytterligere, og om dette bør gjøres eller ikke. Presisering av fleksibiliteten i inflasjonsmålet og offentliggjøring av stemmegivning er noen eksempler.