Abstract
I denne oppgaven drøfter jeg både prinsipielle og praktiske problemstillinger om finanspolitikkens rolle i det ”økonomisk-politiske” styringsopplegget i Norge.
En av problemstillingene jeg tar for meg i denne oppgaven er hvordan finanspolitikken i dag står i forhold til teorier om ”rules versus discretion”. Har den økonomiske tilrådningen, og kanskje også praksisen, gått for langt i retning av regelstyring og til en undervurdering av effekten av diskresjonær politikk i enkelte situasjoner? Et annet perspektiv som jeg ønsker å løfte frem dreier seg om graden av fleksibilitet, eller mangel av det, i finanspolitikken. Enkelte ganger får man inntrykk av at det er vanskelig å drive aktivitetsregulering med finanspolitikken på grunn av uomgjengelige beslutnings- og implementeringslag.
Jeg vil argumentere for at dette synet er mest relevant for enkelte viktige finanspolitiske virkemidler, som sysselsettingstiltak i offentlig sektor og visse skattepolitiske endringer. I en bredere fortolkning finnes det finanspolitiske virkemidler som både kan implementeres relativt raskt, og som burde kunne reverseres. Spørsmålet er da om disse virkemidlene har særlig styrke eller effekt på realøkonomien. Dette spørsmålet belyses empirisk i kapittel 5 i oppgaven. Jeg vil også vise at problemene rundt implementering og reversering av finanspolitikken kan ha en institusjonell side. I den forbindelse diskuterer jeg en artikkel av Wyplosz (2005) som ser på muligheten for å opprette uavhengige finanspolitiske komiteer.
Selv om Norge regnes for å være et land som benytter seg av en aktiv finanspolitikk, vil jeg undersøke om det er muligheter for enda mer utstrakt bruk. Dette vil jeg gjøre ved å se nærmere på de institusjonelle ordningene rundt finanspolitikken og, minst like viktig, hvilke deler av finanspolitikken en kan bruke til konjunkturstabilisering. Spørsmålet blir hvordan finanspolitikken kan innrettes og innenfor hvilke endrede institusjonelle rammer den bør utføres.
Fra resultatene virker det ganske klart at en økning i offentlig forbruk vil være ønskelig å bruke som et hovedvirkemiddel i finanspolitikken. Dette gir størst utslag på
flere viktige økonomiske variabler, men det må sees i lys av problemene som det skal motvirke. Akkurat det er et argument for å kombinere flere former for virkemidler når en skal bruke finanspolitikken til motkonjunkturspolitikk. Det er ikke gitt at hver gang en økonomi er på vei inn i en nedgangsperiode, så er det de samme sektorene og delene av økonomien som blir påvirket. Det er derfor viktig at en tilpasser bruken av finanspolitikken for hver enkelt situasjon.
Regjeringen la i januar 2009 frem det de kalte en ny tiltakspakke for den norske økonomien. I all hovedsak var dette en tiltakspakke som fokuserte på offentlig forbruk og som var målrettet inn mot bygg- og anleggsbransjen. I så måte kan det virke som regjeringen har truffet samme konklusjon som resultatene her skulle tilsi. Hadde regjeringen valgt å bruke mer penger i denne omgangen, kunne de vurdert om de også skulle ha inkludert mer direkte skattelettelser eller en reduksjon i arbeidsgiveravgiften. I notatet til Bjørnerud og Hove (2008) utgjør to slike endringer til sammen 30 milliarder kroner. En av fordelene med å kombinere to virkemidler i tiltakspakken, er at det kan være enklere å reversere skatteendringer når økonomien fungerer som den skal. En reduksjon i arbeidsgiveravgiften vil også være gunstig for å bedre kostnadene til bedriftene i en nedgangsperiode.
Drøftningen tatt i betraktning så virker det som det er en økende støtte for mindre variasjon i renten blant profilerte makroøkonomer i dag, enn hva som har vært tilfellet tidligere, og et større fokus på finanspolitikken. Dette er en interessant utvikling som det skal bli spennende å følge med på i tiden fremover. Har vi nå sett slutten på og kun bruke pengepolitikken som et førstelinjeforsvar mot konjunktursvingninger? Eller er dagens situasjon, med en regjering som meget aktivt har brukt finanspolitikken i utformingen av to store tiltakspakker for den norske økonomien, ett unntakstilfelle?
Finanspolitikken i Norge brukes aktivt sammenlignet med flere andre vestlige land, men jeg mener det er rom for en mer ambisiøs aktiv diskresjonær politikk. Skal dette la seg gjennomføre vil det innebære og sette ut noen av politikernes oppgaver til andre.