Abstract
Globaliseringen de siste tiårene har gjort verdens økonomier mer avhengige av hverandre. Den har gitt tilgang til større markeder slik at varer, tjenester og kapital beveger seg mer eller mindre fritt på ett felles verdensmarked. Dette har i sin tur ført til økt gjensidig avhengighet og økt sårbarhet. Effekten av krise i en økonomi smitter over på andre økonomier både direkte og indirekte. Basert på BNP utgjør USA og EMU (Den Europeiske Monetære Union) verdens to største økonomier. Makroøkonomiske endringer i en av disse økonomiene får store konsekvenser for den andre. Dette har ikke minst blitt synliggjort gjennom finanskrisen som rammet USA fra august 2007 og som har fått alvorlige konsekvenser for hele verdensøkonomien.
Jeg har i denne oppgaven gjort en empirisk analyse av smitteeffekter fra USA til EMU i perioden 1990 til 2005. I kapittel 2 ser jeg nærmere på teorien om optimale valutaområder og diskuterer i lys av tidligere forskning om USA og EMU kan betraktes som to slike områder. Jeg finner bred enighet blant forskere om at USA tilfredsstiller kravene, men at dette er mer tvilsomt når det gjelder EMU. Dette har sammenheng med at EMU som valutaområde kun har eksistert i få år. Det er bred enighet blant forskere om at EMU-landene med tiden vil bli mer synkronisert og etter hvert tilfredsstille kravene til et optimalt valutaområde. Videre ser jeg på tidligere undersøkelser av synkroniseringen av konjunkturene. Disse konkluderer med at USA leder EMU med 1-5 kvartaler.
I kapittel 3 gjør jeg rede for de faktiske hendelser som fant sted i tidsperioden 1970-2005. Her omtales oljekrisen på 1970-tallet som fikk store konsekvenser for verdensøkonomien. Deretter seg jeg på perioden 1990-1993 og fastslår at denne perioden var noe spesiell med tanke på at USA og EMU ble rammet av ulike økonomiske hendelser. Videre ble perioden 1996-1999 preget av økonomisk oppgang for både USA og EMU. Årene 2000-2005 forløp seg stort sett likt for de to økonomiene, med unntak av innføringen av euroen og de følger dette fikk for EMU.
I kapittel 4 setter jeg opp en AS-AD-modell som gir grunnlag for utforming av estimerbare dynamiske likninger. Disse vurderes så i kapittel 5. Med utgangspunkt i både grafiske og mer formelle analyser av variabler, spesifiserer jeg to modeller ved bruk av HP-trend og førstedifferanser. Jeg gjør også rede for eventuelle problemer knyttet til de to metodene og hvorfor varsomhet må utvises før konklusjoner kan trekkes.
I kapittel 6 analyseres så de to modellene. Det kommer frem at de to modellene gir noe ulike resultater, men tendensen er likevel den samme. Jeg finner klar evidens om en smitteeffekt fra USA til EMU. Effekten, det vil si elastisiteten, ligger på mellom 0,41 og 0,57. Jeg kommer også frem til at USA leder EMU med 1-3 kvartaler. Dette stemmer også godt overens med tidligere forskning. Ved nærmere analyser av subperiodene 1990-93, 1996-99 og 2000-2005 finner jeg smitteeffekter på henholdsvis 0,46, 0,59 og 0,41 for modellen basert på HP-trend og 0,57, 0,40 og 0,40 for modellen basert på førstedifferanser. Videre ser jeg på korrelasjonene mellom BNP USA og BNP EMU og undersøker hvilke lag av BNP USA som korrelerer høyest med BNP EMU. Jeg finner at USA leder EMU med 1-3 kvartaler og at dette holder seg relativt stabilt gjennom hele perioden 1990-2005.
I kapittel 7 sammenfatter jeg funnene og ser disse i lys av tidligere forskning og faktiske hendelser for perioden. Med bakgrunn i faktiske omstendigheter som preget 1990-1993 vil jeg ikke trekke noen konklusjon om denne perioden. Periodene 1996-99 og 2000-2005 viser en klar smitteeffekt fra USA til EMU. Korrelasjonsanalysene bekrefter også dette. Funnene er i tråd med tidligere forskning av blant annet Statistisk Sentralbyrå (2005), International Monetary Fund (2001) og Perez, Osborn og Sensier (2003).
Analysene er gjennomført ved hjelp av den økonometriske programvaren GiveWin2.