Abstract
Både før, under og etter valgkampen i 2005 har enkelte politiske partier ønsket en ordning med sekstimersdag for arbeidstakere i Norge. Innføring av en slik ordning vil kunne ha stor betydning for alle som bor i Norge, enten de jobber eller ikke, da dette vil kunne gi en stor makroøkonomisk virkning. Spørsmålet jeg ønsker å besvare i denne oppgaven er hvilke virkninger en tvungen redusering av arbeidstiden vil gi på sentrale makroøkonomiske størrelser som reallønn, konsum, kapitalnivå, kapitalavkastning, investeringer og total velferd i samfunnet. Det jeg ønsker, er å bruke en strukturell modell som kan gi kvantitative svar på problemstillingen i oppgaven, samtidig som mekanismene er transparente og kvantifiseringen etterrettelig. Jeg ønsker også at modellen skal være så ukontroversiell at den vil være et naturlig utgangspunkt for videre diskusjon rundt dette spørsmålet. Det naturlige utgangspunktet vil da være den friksjonsløse neoklassiske vekstmodellen.
I en modell som denne kan en bruke total nytte som et velferdsmål, hvor velferden måles i den samlede nytten individene har av godene i samfunnet. Godene individene, i modellsammenhengen, har er konsum og fritid. Det vil dermed være mulig å måle velferdstapet eller gevinsten som en følge av reformen. Vi skal altså i denne oppgaven beregne reformens velferdsøkonomiske kostnad, både statisk og dynamisk.
Debatten om arbeidstiden har pågått en stund, og det er veldig mange sprikende meninger om denne reformens betydning for økonomien. Det er dessverre veldig mange meninger rundt denne reformen som ikke er fundert i økonomisk teori. Dette er ikke minst fordi arbeidstid påvirker de fleste mennesker, og derfor vil mange ha en mening om reformens betydning, uansett om de har samfunnsøkonomisk bakgrunn eller ikke. Store deler av fagbevegelsen har lenge vært tilhengere av denne reformen og har ofte argumentert med høyere produktivitet og lavere sykefravær som et av hovedargumentene. Slik første nestleder i Fagforbundet Tove Stangnes uttalte til Nettavisen 13. februar 2004: ”Vi vil se en likere og mer rettferdig fordeling av arbeid og rettigheter. Sykefraværet vil gå ned og effektiviteten opp. Sekstimers arbeidsdag er utvilsomt lønnsomt”. LO-leder Gerd-Liv Valla uttalte til Verdens Gang, 19. mai 2005 at ”i dag produserer store deler av norsk industri dobbelt så mye med halv arbeidsstokk, sammenlignet med for bare noen få år siden. Vi kan altså jobbe mindre for å få produsert det vi har behov for.” Samtidig uttalte hun at ”redusert arbeidstid vil føre flere ut i arbeid. Det er noe vi ønsker.” Mange økonomer har argumentert for at arbeidstakerne vil tape på reformen gjennom at lønna vil gå ned. Professor Kjetil Storesletten har i Dagbladets nettugave 3. juni 2005 argumentert for at ”alle” vil tape på reformen som følge av reduserte skatteinntekter til Staten, noe som igjen vil gå ut over offentlige velferdstilbud. Dette er også noe professor Steinar Holden har argumentert for i Aftenposten 6. januar 2006. Oppgavens mål er å se på de økonomiske virkningene av en slik reform. Oppgaven skal ikke vurdere om kortere arbeidsdag skaper større trivsel på jobben, noe som godt er mulig. Det som er interessent, er å se på hvordan de viktige økonomiske størrelser blir påvirket av reformen, inkludert nytte som er vårt mål for individets glede.
Reformens innføring gir direkte utslag i alle de store makroøkonomiske størrelsene, som produksjon, kapitalnivå, konsum og investeringer. Alle disse størrelsene reduseres med 20 %. En slik reduksjon innebærer, i modellen, et velferdstap på 7,3 %, noe som numerisk tilsvarer rundt 84,6 milliarder kroner. I den dynamiske settingen er velferdstapet på 2,07 %. Med konsumnivået fra 2004 tilsvarer det et tap på 31 milliarder kroner. Resultatene i denne oppgaven viser at reformen ikke er samfunnsøkonomisk lønnsomt og er en betydelig kostnad for samfunnet. Analysen er basert på en stilisert strukturell modell, hvor mange aspekter ved den virkelige økonomien er sett bort fra. Det er forutsatt at man ikke tar med virkningene av økt trivsel på jobben, samt virkninger på sykefravær, som en følge av økt fritid. Samtidig er det også sett bort fra andre eksterne virkninger av økt fritid, som for eksempel at nytten av økt fritid kan være større når andre også har økt fritid. Likevel er modellen godt fundert i økonomisk teori. Modellen er i tillegg så enkel at den vil kunne fungere som et naturlig utgangspunkt for videre forskning og mer omfattende analyser.