Abstract
Denne oppgaven er et forsøk på å presentere og belyse tanken om en borgerlønn som alternativ til eksisterende velferdsordninger. Mange oppfatter det moderne velferdssystemet som lite tilfredsstillende, særlig når det gjelder dets evne til å effektivt redusere arbeidsledighet, fordele midler og muligheter samt skape insentiver for fattige til å hjelpe seg selv ut av sin situasjon. I mangel på empiri, må dette nødvendigvis måtte bli en teoretisk oppgave. Hensikten er å vise hva borgerlønn er, hvorfor systemet i økende grad vekker interesse og i tillegg fremlegge og diskutere de viktigste innvendingene mot forslaget.
Borgerlønn kan defineres som en inntekt som gis ubetinget til alle på individuell basis, uten behovsprøving eller krav om å arbeide. I de fleste variantene som er presentert, kombineres borgerlønnen med en flat skatt på all inntekt utover borgerlønnen, samt en avskaffelse av minstelønnsordningene. Det enkleste overføringssystemet mulig, kombineres altså med den enkleste inntektsskatten mulig. I tillegg er det i denne oppgaven tatt utgangspunkt i at borgerlønnen utbetales kontant på regulær basis, og at den er over eksistensminimum
Ideen om en garantert, universell minsteinntekt har røtter flere hundre år tilbake. Samtidig er den stadig mer aktuell, med et voksende antall tilhengere i Europa. Fra nyere tid forbindes forslaget ofte med negativ inntektsskatt (NIT), et alternativ utviklet av Milton Freedman (og senere James Tobin) på 60-tallet. NIT er et system hvor man gir tilskudd til dem med inntekt under en politisk definert grense og skattlegger dem med inntekt over denne grensen. Systemet krever derfor en universell behovsprøving, men kan gi samme fordeling etter skatt som en borgerlønn.
Borgerlønn er altså kjennetegnet ved at den er til alle, på individnivå, utbetalt kontant og regelmessig og uten behovsprøving eller krav om å arbeide. Disse forskjellige elementene har både prinsipielle og praktiske implikasjoner, for eksempel vil nivået på borgerlønnen kunne settes høyere hvis den differensieres etter størrelse på husholdningene. Videre blir det antatt at en borgerlønn vil kreve en noe høyere skattlegging av inntekt enn i dag, men det empiriske materialet er såpass tvetydig at man ikke kan konkludere om hvorvidt dette medfører et uunngåelig effektivitetstap.
I utgangspunktet kan ikke borgerlønn settes i noen ideologisk bås. Det må imidlertid presiseres at mange av tilnærmingene til systemet er preget av aktørenes politiske orientering. Dette medfører at deltagerne i debatten ofte bruker argumenter som er motstridende, selv om de argumenterer for det samme.
De konservative vektlegger ofte at en borgerlønn vil fjerne eller redusere rigiditetene i arbeidsmarkedet, og derigjennom gjøre dette mer effektivt. I tillegg vil man kunne redusere størrelsen på offentlig sektor. En mer liberal-egalitær orientering, vil ofte medføre et fokus på de såkalte fattigdoms- og ledighetsfellene, sysselsettingsmulighetene som skapes for dem med lav inntjeningsevne samt at man generelt vil få en maktforskyvning fra arbeidsgivere til arbeidstagere. Videre kan en borgerlønn ha en økologisk og en feministisk dimensjon, henholdsvis at man kan løfte de fattigste uten å ha hovedfokus på økonomisk vekst, og at man kan få en større grad av frihet og autonomi for kvinner. Reformen vil også kunne gjøre samfunnet nøytralt i forhold til individenes muligheter for å tilfredsstille sine preferanser. Dette skyldes at man unngår en såkalt Crazy-bias.
Den rettferdighetsteoretiske siden av en borgerlønn, er først og fremst sentrert rundt arbeidet til den belgiske filosofen og økonomen Philippe van Parijs. I boken Real Freedom for All fra 1995, inkluderer han borgerlønn som del av en helhetlig ideologi om hva som er et rettferdig samfunn. Denne ideologien kaller han for realliberalisme. Han introduserer også tanken om jobber som et aktiva i begrenset tilbud, og den påfølgende implikasjonen at såkalte "employment rents" legitimerer en ubetinget inntekt finansiert ved skatt på arbeid.
De to viktigste innsigelsene mot borgerlønn, er det som kan kalles for umulighetsteoremet og parasittinnvendingen. Førstnevnte gjelder synet på at en borgerlønn enten vil være for lav til å være sosialt akseptabel, eller for høy til at økonomien kan bære den. Dette skyldes at man forsøker å gjøre to ting på en gang; på den ene siden å gi en ytelse som er romslig nok til å hjelpe dem som i utgangspunktet trenger den, på den andre siden at ytelsen ikke må være så høy at den undergraverer arbeidstilbudet. Settes borgerlønnen for høyt, kan man risikere å havne i en negativ BNP-spiral. Umulighetsteoremets relevans avhenger i stor grad av hvilke antagelser man gjør seg om elastisitetene i tilbudet av arbeid.
Parasittinnvendingen er en kritikk av at man ikke stiller noen krav til mottagerne av borgerlønnen, og dermed at samfunnet avviker fra bruken av gjensidighetsprinsippet. Dette er et prinsipp om at alle som nyter fruktene av sosialt samarbeid (som f.eks. arbeid), har en tilsvarende plikt til å gjøre et produktivt bidrag tilbake. Noe annet vil være utbytting av den produktive, skattebetalende delen av befolkningen. Tilhengerne av borgerlønn svarer mot parasittinnvendingen ved å peke på arv-argumentet, employment rents, det pragmatiske synet at parasittene ikke blir så mange samt at systemet har gjensidighetsvennlige effekter som oppveier de negative virkningene.
Det synes å være liten tvil om at en borgerlønn kan forventes å ha såpass mange positive effekter at ideen er verdt å studere nærmere. Det er imidlertid mange ukjente faktorer som vil innvirke på hvordan resultatet blir, særlig virkninger knyttet til arbeidstilbudet. Innvendingene mot reformen er derfor tilstrekkelig alvorlige til at man kan hevde at bevisbyrden bør plasseres hos tilhengerne.