Abstract
Denne oppgaven tar for seg økonomiske insentiver som prestasjons- og produktivitetsfremmere rettet mot individer. I en rekke yrker og stillinger belønnes de ansatte helt eller delvis på bakgrunn av egne prestasjoner eller egen produksjon. En slik ordning er ment som et insentiv til arbeideren, for at han skal yte godt og være produktiv.
I standard økonomiske modeller antas det at individer øker sin arbeidsintensitet når lønnen eller gevinsten øker, gitt at det ikke utløser en inntektseffekt. Empiriske studier som har undersøkt sammenhengen mellom prestasjonsbelønning og prestasjon, har derimot ikke kunnet støtte denne teoretiske prediksjonen. Det typiske funnet er at prestasjoner og produktivitet ikke endres når prestasjonsbelønningen øker. I noen empiriske studier er prestasjon og produktivitet, paradoksalt, skadelidende av et økt økonomisk insentiv.
Denne oppgaven presenterer to artikler, hvor resultatene tyder på at arbeidstakere kan prestere dårligere med forsterkede økonomiske insentiver. Den ene artikkelen er basert på et felteksperiment foretatt blant sykkelbud i Sveits. Den andre artikkelen er basert på en rekke laboratoriumseksperimenter. Laboratoriumseksperimentene undersøker om forsøkspersonenes prestasjoner i ulike spill og oppgaver endres, når utbetalingene knyttet til ulike prestasjonsnivå endres. I neste omgang forsøker oppgaven å gi to mulige forklaringer på hvorfor arbeiderne presterer dårligere med forsterkede positive økonomiske insentiver.
Det er to antagelser man må gjøre, for at en belønning generelt skal kunne gi bedre prestasjoner hos en arbeidstaker; a) belønningen gir økt motivasjon for arbeidstakeren; b) økt motivasjon gir bedre prestasjoner. I de tilfeller hvor vi observerer at en belønning ikke forbedrer arbeidstakerens prestasjoner, kan en mulig forklaring være at én eller begge av antagelsene, a) og b), ikke holder. I oppgaven presenteres to typer forklaringsmodeller, hvor vi beholder én av de to antagelsene over.
Hvis jeg antar at a) holder, men ikke b), må fallende prestasjoner med økte insentiver forklares ved at motivasjonen avtar. En tapsaversjons-modell har denne egenskapen. Hvis arbeidstakeren har en referanseinntekt, og verdsettingen av inntekt er konveks for inntekt under referanseinntekt og konveks for inntekt over, kan motivasjonen til arbeideren falle når det økonomiske insentivet styrkes. Ytterligere inntekt over referanseinntekten verdsettes lavere enn inntekt under referanseinntekten, og motivasjonen for å prestere i jobben faller. Ved å øke lønnen når arbeidstakeren sitt referansepunkt tidligere enn han ellers ville gjort, og har derfor lavere motivasjon i en lengre periode.Hvis jeg antar at b) holder, men ikke a), må fallende prestasjoner med økte insentiver forklares ved at for mye motivasjon kan være skadelig for prestasjonene. Oppgaven foreslår ulike psykologiske mekanismer, som kan gjøre at sterk motivasjon og press gir svekkede prestasjoner.
Med to ulike forklaringstyper for mer eller mindre samme fenomen, ser jeg nærmere på om motivasjonsteori og forskning på pengers motiverende egenskaper. Forskning på belønnings, og da spesielt pengers, innvirkning på adferd, tyder på at belønning er en motiverende faktor for mennesker. Dette taler for en forklaringstype, hvor for mye motivasjon er skadelig for prestasjonene. En økning i det positive økonomiske insentivet gir over-motiverte ansatte, sammenliknet med hva som gir maksimale prestasjoner. Hvis vi ser på motivasjonsteorien, modereres en belønnings motiverende evner noe. Her vil belønningen bare være motiverende, hvis den oppleves som viktig for å dekke ett eller flere basisbehov. Hvis en referanseinntekt er tilstrekkelig for å dekke basisbehovene, vil ytterligere belønning være mindre motiverende. En økning i det positive økonomiske insentivet gir under-motiverte ansatte, sammenliknet med hva som gir maksimale prestasjoner.
Hvorfor prestasjonene hos ansatte svekkes med økt belønning i et gitt tilfelle, kan ikke avgjøres på bakgrunn av teori, men må undersøkes empirisk. Det eneste som kan sies, er at ansatte ikke kan være både under- og motivert på samme tid. Hva som er den underliggende forklaringen har implikasjoner for det enkelte firma, men kan også ha velferdsimplikasjoner.