Abstract
Sammendrag
Hovedfokus i denne hovedoppgaven er rettet mot spørsmålet rundt koblingen mellom demokrati og politisk stabilitet. Regimetyper som bygger på demokratiske prinsipper inndeles i to hovedkategorier: parlamentarisme og presidentstyre. Denne oppgaven ser nærmere på hvilke utfordringer en stat vil kunne møte ved å følge en parlamentarisk regimetype. Det demokratiske aspektet ved å velge et parlamentarisk styresett har i de fleste land vært det avgjørende argumentet for valget. Tilhengere av parlamentarisme hevder et dette er den mest demokratiske regimetypen av de to nevnte, fordi den utøvende makt er avhengig av flertallets tillit i den lovgivende forsamling for å kunne eksistere. En slik ordning gir større rom for at ulike partier og meninger blir representert i både nasjonalforsamling og regjering. Dette har vært et spesielt tungtveiende argument for valg av parlamentarisme i flere stater.
Hovedkritikken som rettes mot parlamentarisme er at den kan føre til politisk ustabilitet. Med det siktes det til situasjoner der det parlamentariske grunnlaget for en regjering er svak. Dette resulterer i mindretallsregjering eller koalisjonsregjering. I en slik situasjon kan både regjeringens styringsdyktighet og opprettholdelse av posisjon være sterkt svekket. Dette kan føre til raske regjeringsskifter og hyppige valgomganger. Situasjoner av denne typen ligger til grunn for begrepet politisk ustabilitet.
Til tross for at parlamentarisme øker utryggheten for politisk ustabilitet er det likevel mange stater som har valgt denne regimetypen. Dette er også tilfelle for India. Den parlamentariske situasjonen i India har utviklet seg til å bli ganske kaotisk de siste årene med et uoversiktlig parlament representert med noen ganske få nasjonale partier, og en mengde små partier bygd rundt spesielle regionale interesser. På bakgrunn av denne nye situasjonen blir det stilt tre hovedspørsmål relatert til spørsmålet rundt utfordringen ved å velge en parlamentarisk regimetype i forhold til den politiske stabiliteten.
Første spørsmål er koblet til hvordan parlamentarisme fungerer når det fører til økt representasjon av regionale partier i koalisjonsregjeringer. Spørsmålet blir belyst ved å se nærmere på hvordan et regionalt parti AIADMK fra delstaten Tamil Nadu opererte under koalisjonsregjeringen i 1998. AIADMK var det største regionale partiet i denne koalisjonsregjeringen, og partiet felte regjeringen i 1999. For at en stat skal kunne oppnå en viss regjeringsstabilitet innenfor et sammensatt parlament kreves samarbeids- og kompromissvilje hos de enkelte politiske partiene. På bakgrunn av dette har det vært interessant å se på hvordan koalisjonsregjeringer fungerer når de er sammensatt av flere regionale partier. Koalisjonsregjeringer som representeres med regionale partier har vist seg å være en stor utfordring for den politiske stabiliteten i India. Ved å ha fulgt AIADMKs opptreden i to enkeltsaker under koalisjonsregjeringen i 1998/99 kom dette tydelig frem. AIADMK gikk ikke varsomt frem da partiet satt i koalisjonsregjering, og partiet frontet enkeltsaker sterkt i media. Media ble aktivt brukt av AIADMK i de politiske saker som var spesielt viktig for partiet, og splittet på den måten mer enn den styrket regjerings videre eksistens. Et regionalt parti som AIADMK brukte også trusselen om å trekke sin støtte til regjeringen som et bevisst middel for å vinne sine enkeltsaker igjennom.
Denne oppgaven viser at den nye parlamentariske situasjonen i India har gitt økt politisk makt til de små regionale partiene i regjeringen. De største partiene er avhengig av regjeringsstøtte fra de regionale partiene enten ved erklært tillitstøtte utenfra, eller ved et tettere regjeringssamarbeid. Dette har gitt de regionale partiene større forhandlingsmakt. Mye tyder på at den økte makten har blitt benyttet for det den er verd hos noen av de regionale partiene som har sittet i regjering, noe AIADMK i koalisjonsregjeringen i 1998/99 har vært et godt eksempel på. Ansvarligheten for å opprette stabile regjeringsforhold for landet ser ut til å være mindre viktig for partiene enn egen politisk vinning.
Det andre spørsmålet i denne oppgaven er knyttet til spørsmålet rundt hvordan India fungerer som en parlamentarisk føderalstat i forhold til den politiske stabiliteten. Analysen av dette spørsmålet tar utgangspunkt i en omstridt artikkel i den indiske konstitusjonen kalt Presidents Rule . Dette berører spørsmålet rundt maktforholdet mellom sentralregjering og delstatsregjering. I følge denne artikkelen har sentralmyndigheten anledning til å underkjenne et delstatsvalg og erstatte de valgte representanter med en administrativ stab valgt av presidenten med bakgrunn i at delstatsmyndigheten ikke tilfredsstiller bestemte krav i konstitusjonen. Presidenten kan derfor etter råd fra statsministeren erklære unntakstilstand i en delstat. Presidents Rule er en svært betent del av den indiske konstitusjon, fordi den kan påvirke hvilke parti som får sitte med delstatsmakten. I India er det for mange partier større status å sitte i delstatsregjeringen enn i nasjonalregjeringen. Presidents Rule har vist seg å være uheldig i forhold til den politiske stabiliteten i India. Under koalisjonsregjeringen i 1998 prøvde både AIADMK og BJP å bruke Presidents Rule mot delstatsmyndighetene i Tamil Nadu og Bihar. Det lå til dels politiske motiv bak disse forsøkene. Denne oppgaven viser at Presidents Rule har blitt en større trussel for den politiske stabiliteten i India nå som de regionale partiene er kommet mer på banen i indisk politikk. For de regionale partiene er det politiske fokus først og fremst rettet mot sin egen delstat der velgerne sitter, og de er defor opptatt av hvilke parti som sitter i delstatsregjeringen. Tamil Nadus delstatsforsamling har erfart bruken av Presidents Rule som følge av maktkonkurransen mellom de to største regionale partiene fra delstaten (AIADMK og DMK). Med de sårbare regjeringer India har hatt de siste årene vil konsekvensen av å ta i bruk "Presidents Rule" i større grad kunne være at de berørte regionale partier som sitter i vippeposisjon tar i bruk mistillitsforslag. Dette er uheldig for den politiske stabiliteten i landet.
Tredje spørsmål er knyttet til hvilke regimetype India er best tjent med av parlamentarisme eller et presidentstyre. Presidentstyre er en alternativ måte å organisere et demokrati på. Fordelen som trekkes frem ved et presidentstyre er at den gir større regjeringsstabilitet. Den utøvende- og den lovgivende myndighet er delt opp i to uavhengige deler. Presidenten er valgt for en bestemt periode, og sitter derfor regjeringstiden ut. Maktdominansen ligger hos den utøvende myndighet, og gir derfor bedre styringskapasitet. Til tross for denne fordel er det stor skepsis i India i dag til å innføre presidentstyre i landet. Argumentene for å beholde en parlamentarisk regimetype er blant annet at den i større grad enn et presidentstyre gjenspeiler preferansene til innbyggerne i India, og den demmer opp for ukontrollert maktmisbruk hos regjeringen. Til tross for positiv omtale av parlamentarisme som regimetype er det en større bekymring for den økende politiske ustabiliteten i India. Staten opprettet i 2000 en egen kommisjon (NCRWC) som skulle utrede forslag til konstitusjonelle endringer. Noen av forslagene fra kommisjonen blir presentert i denne oppgaven, og det fremkommer mange interessante endringsforlag som vil bedre på den politiske stabiliteten i India.