Abstract
Første januar 1996 trådte et nytt regelverk i kraft i Husbanken. Denne omleggingen av regelverk, som særlig innebar endringer i Husbankens rentevilkår og subsidieprofil, er hovedfokus i denne hovedoppgaven. Stortinget vedtok at Husbankens generelle oppføringslån skulle fratas subsidieelementet for de som bygget hus eller som flyttet inn i en blokk eller bygård oppført med husbankfinansiering. Et slikt subsidieelement hadde ligget i oppføringslånet helt siden Husbanken ble opprettet etter krigen.
Problemstillingen i oppgaven er todelt. For å kunne si noe mer om omleggingen, undersøker jeg først hvordan fordelingen av husbankmidler ble endret av at rentevilkårene og subsidieprofilen i Husbanken ble endret fra 1996. Den andre delen av problemstillingen er hvordan det er mulig å forklare omleggingen av Husbankens regelverk i 1995,samt utviklingen av den statlige boligpolitikken på 1990-tallet. For å få svar på denne siste delen av problemstillingen benytter jeg tre teoretiske perspektiver; det instrumentelle, det omgivelsesbaserte og det ideologiske. Disse perspektivene fungerer som hjelpemidler i analysen.
Når det gjelder fordelingen av Husbankmidler, ser jeg på utviklingen gjennom hele 1990-tallet for å kunne si noe om omleggingen fra 1. januar 1996. Utviklingen er tydelig – i løpet av 1990-tallet endrer Husbankens profil seg vesentlig. De generelle ordningene reduseres fra å gjelde 71% av midlene, til å gjelde 42% av midlene. Dette gjør at Husbanken i løpet av perioden utviklet seg fra å være en i hovedsak generell boligbank til å bli langt mer selektiv i sine boligpolitiske tiltak. Utviklingen var jevn gjennom hele 1990-tallet, så jeg konkluderer med at overføringene over statsbudsjettet hvert enkelt år hadde større betydning samlet sett enn selve vedtaket om endring i subsidieprofilen høsten 1995.
Når det gjelder forklaringer på selve utviklingen finner jeg at måten omleggingen i 1995 ble presentert på ligger nærmest det instrumentelle perspektivet. I dette perspektivet ble omleggingen av den statlige boligpolitikken forklart med at det kun ble foretatt en teknisk justering i virkemiddelbruken. Regjeringens argumentasjon knyttet til omleggingen la opp til at det dreide seg om en slik ”upolitisk” justering. Det er likevel vanskelig å konkludere med noe annet enn at det dreide seg om noe mer enn dette. Betydningen av den utviklingen som skjedde, samt selve omleggingen i 1995, var så vidtrekkende at min konklusjon er at årsaken til omleggingen ligger et sted mellom det omgivelsesbaserte og det ideologiske perspektivet. I det omgivelsesbaserte perspektivet ble endringene i norsk boligpolitikk forklart ut fra at omgivelsene påvirket politikernes handlingsrom på en slik måte at dette kunne forklare de valgene som ble tatt. Det var særlig tydelig at den økonomiske utviklingen hadde mye å si for den omleggingen som ble vedtatt. I det ideologiske perspektivet ble det lagt vekt på at endringene i norsk boligpolitikk skyldtes en ideologisk endring i synet på hvordan velferdsstaten skulle fungere og i hvilken grad boligpolitikken skulle være en del av velferdspolitikken. Mye tyder på at det i løpet av 1990-tallet skjedde en vridning mot en annerledes boligpolitikk enn det en hadde vært vant til. Dette var en utvikling som hadde startet allerede på slutten av 1970-tallet. Mye tyder på at omleggingsvedtaket høsten 1995 var en del av denne samme utviklingen, mot en mer selektiv og markedsbasert boligpolitikk.